Mens friske arbeidsdyktige fedre skal presses ut i uønsket pappapermisjon og friske unge kvinner kan gå hjemme på Statens bekostning så lenge de produserer nye små barn, skal vi som har bidratt til å bygge opp velferdsstaten bli avspist med smuler fra de rikes bord når vi ikke lenger klarer å brødfø oss selv.

Jeg så tilfeldigvis en artikkel i Dagens Næringsliv, datert 19.4.2013, om mennesker som snart har vært fire år på arbeidsavklaring uten at NAV har fått dem i arbeid, og derfor står i fare for å havne på sosialhjelp. Vi ble omdefinert fra midlertidige uføre til arbeidssøkere i mars 2010, uten at det ble lagt noen ny medisinsk vurdering ble lagt til grunn. Hva jeg ikke visste da, men som jeg ved en tilfeldighet har fått vite nå, er at den nye ordningen – altså arbeidsavklaring – bare er ment å vare i fire år. Er man ikke kommet ut i arbeid da, blir det over på sosialhjelp.

Som “elev” utdannet i det første “kullet” med arbeidsavklarte individer er jeg altså blitt en slik en slik tikkende sosialhjelpsbombe. Jeg var midlertidig ufør da denne ordningen ble opphevet, men jeg er ikke blitt mer arbeidsdyktig siden den gang, snarere tvert i mot. NAV har imidlertid avslått begge mine søknader om varig uføretrygd. Første gang fordi arbeidsavklaring ikke var utprøvd, sist fordi jeg av helsemessige årsaker ikke klarte å gjennomføre kurset. NAV synes i så måte å tolke et “kan ikke” som et “vil ikke”. Det hjelper heller ikke at fastlegen og spesialistuttalelsene støtter opp under min uførhet. NAV betviler likevel at min arbeidsevne er blitt satt ned med så mye som 50 pst.

Der står saken. Jeg blir mer og mer fortvilet og deprimert. Havner jeg på sosialstønad vil jeg ikke en gang ha penger til å betale for nødvendige medisiner og behandlinger. Frikortet dekker stadig mindre av de helsetilbudene jeg har behov for. Hva i all verden skal jeg gjøre dersom jeg blir fratatt mitt økonomiske livsgrunnlag?

Jeg synes det er uverdig av et samfunn som betegner seg som inkluderende å behandle mennesker som har jobbet og slitt i årevis, betalt skatt og bidrag til Statens Pensjonskasse, men som har mistet helsen sin etter 25 års dobbeltarbeid, som utstøtte pariaer. I stedet for å få blomster og marsipankake etter 25 års innsats for at posten skulle komme frem i tide til de tusen hjem ble jeg oppsagt på grunn av sykdom. Nedbemanning er nedbemanning, til tross for at Posten også den gang var en IA-bedrift. Det var likevel litt sårt å bli satt på porten – jeg som gjennom mesteparten av 1990-tallet hadde holdt det gående på jobb ved hjelp av ukentlige behandlinger hos kiropraktor og akupunktør. Jeg måtte finansiere det selv, for den gang ble ikke kiropraktorer og akupunktører sett på som annet enn kvakksalvere.

Det sies at utakk er verdens lønn. Det skal jeg gjerne være med på å underskrive. I så måte er det ikke Frp og Jensen som er hovedfienden. De sier rett ut hva de mener om snyltere, slabbedasker og annet rask som de mener forsøker å utnytte den norske velferdsstaten. Men det er Jens som er farlig. Det hjelper lite å holde seg med en finansminister som snakker med en godslig hedemarksdialekt, når han i praksis gjør hva han kan for å ta fra de som ikke har evne til å forsørge seg selv. Fra 1915 ryker også særfradraget for uføre. Da får man ikke lenger trekke fra på skatten livsnødvendige medisiner og behandlinger som man trenger for å kunne leve et noenlunde verdig liv.

Norge er i så måte et skikkelig bakvendtland. Mens friske arbeidsdyktige fedre skal presses ut i uønsket pappapermisjon og friske unge kvinner kan gå hjemme på Statens bekostning så lenge de produserer nye små barn, skal vi som har bidratt til å bygge opp velferdsstaten bli avspist med smuler fra de rikes bord når vi ikke lenger klarer å brødfø oss selv. Forså det den som kan.

marita.synnestvedt@gmail.com