Som råmateriale for en arbeidsmarkedstiltaks-bedrift var jeg gull verdt så lenge jeg forble i systemet.
Det har vært sagt og skrevet mye om uføretrygd, særlig vinklet fra det synspunkt at mange, bl a funksjonshemmede, blir nektet deltakelse i arbeidslivet. Det finnes også en annen gruppe, vi som er uføre, men som av forskjellige grunner blir nektet uføretrygd. Vi tilhørte gruppen midlertidige uføretrygdete, hvilken opphørte å eksistere i mars 2010. Fra da av er mange av oss blitt regnet som arbeidsledige, selv uten noen ny medisinsk vurdering. Min søknad om varig uføretrygd ble avslått med begrunnelse at arbeidsavklaring ikke var blitt utprøvd.
I februar 2012 ble jeg derfor plassert på et kurs i såkalt arbeidsavklaring. Selv om jeg hadde legeerklæring på at jeg ikke var frisk nok, ble jeg truet med umiddelbar stopp i utbetalingen av arbeidsavklaringspenger, dersom jeg nektet å delta. Kurset var i regi av Unikum, en arbeidsmarkedstiltaksbedrift i regi av Kirkens Bymisjon. Innledningsvis ble vi testet i forhold til utdannelse, erfaring og interesser. Til tross for 100 pst score på det teoretiske, 0 på det praktiske, universitetsutdannelse (magistergrad i klassisk arkeologi) og 25 års erfaring innen ledelse, økonomi og administrasjon, var det å sy puter i en vernet bedrift det eneste tilbudet Unikum kunne tilby meg. Det til tross for at jeg ikke tåler fysiske og/eller ensidige belastninger og har behov for intellektuell stimulans. Via sosiale medier har jeg fått kontakt med flere høyt utdannede kvinner i samme situasjon som meg selv. Det synes som om NAV ikke har noen tilbud for mennesker med høyere utdannelse. Vi blir kjørt gjennom samme kvern som analfabeter og asylsøkere uten utdannelse og norskkunnskaper. Jeg ser på det som et misbruk hva arbeidsavklaring burde være; nemlig en avklaring av på hvilken måte jeg fortsatt kan bidra, sett i forhold til utdannelse og arbeidserfaring.
Jeg måtte bryte etter halvveis utført kurs. Da sa kroppen stopp. Det var imidlertid ikke nok for min veileder ved Unikum; han mente å ikke ha tilstrekkelig grunnlag for å kunne anbefale en uføretrygd. Selvsagt hadde han ikke det. Som råmateriale for en arbeidsmarkedstiltaksbedrift var jeg gull verdt så lenge jeg forble i systemet. Veilederen hadde tidligere vært ansatt hos NAV. Det samme gjaldt flere andre ansatt i Unikum. De visste således nøyaktig hvordan de skulle forholde seg for å få utløst midler fra NAV. Noen statistikk på hvor mange som virkelig kom ut i (varig) arbeid etter endt kurs hadde de ikke. Men det var ikke uvanlig å gjenta kurset flere ganger. Dermed sitter jeg i klemma. Som anbrakt i en vernet bedrift kan NAV definere meg som i arbeid, hvilket også våre myndigheter ser seg tjent med, jf slagordet om at alle skal med.
En ting er alle enkeltskjebnene; kvinner som føler seg nedverdiget og tråkket på. Vi ser at det vi gjør bare er på liksom, kun et skalkeskjul for å melke det offentlige for midler. Noe ganske annet er de (betydelige) beløp som fortløpende forsvinner ut av statskassen og utbetalt til ulike arbeidsmarkedstiltaksbedrifter; lønnskostnader, administrasjon, drift, lokaler, materialer osv. Det er tross alt skattebetalernes penger det til syvende og sist dreier seg om.
marita.synnestvedt@gmail.com
Rett fra levvra 
Dette innlegget er også publisert i dagens Klassekampen – Meninger. Link til det opprinnelige innlegget finnes her:
https://rettfralevvra.wordpress.com/2013/04/29/ufor-men-ikke-uforetrygdet/comment-page-1/#comment-85
LikeLike
Det bør angå alle og enhver at NAV sløser så til de grader med skattebetalernes penger. Sannsynligheten for at jeg noensinne skal komme ut i arbeid er tilnærmet lik null. Likevel pøser NAV på med penger for at ulike arbeidsmarkedstiltaksbedrifter skal sette meg i liksomarbeid. Sy puter, leke butikk – det spiller ingen rolle om disse liksombedriftene går med underskudd eller ikke. NAV betaler hva det koster, også lederlønn og frynsegoder til disse bedriftene toppledere.
Hva med å bruke alle disse midlene direkte på hva syke og uføre mennesker har behov for? F eks dyre medisiner, behandlinger, helseopphold og hjelp i hjemmet.
I stedet skal man altså slepes til ulike arbeidsstuer for at statistikkene skal ta seg best mulig ut. Arbeid for trygd. Alle skal med. Hva kalte man slike fattighus for tidligere?
LikeLike
Denne replikken til mitt innlegg om NAVs bruk av arbeidsavklaringsmidler ble trykket i Klassekampen onsdag den 5. juni 2013. Jeg tar meg derfor den frihet å poste kommentaren her. Sånn for å holde orden på utviklingen.
Individuelle jobbmuligheter?
Av direktør Johan – Martin Leikvoll, Attføringsbedriftene i NHO
Marita Synnestvedt går i Klassekampen mandag 3. juni til kraftige angrep på Nav ogattføringsbedriften Unikum, en av våre medlemsbedrifter. Utgangspunktet er atattføringsbedriften på vegne av Nav skulle teste ut om det var mulig for Synnestvedt å kommetilbake i arbeid. Jeg kjenner overhodet ikke den konkrete saken, men Synnestvedt er så åpenhjertig både om tilbudet hun har fått og om egen situasjon at det må være lov å ta til offentlig motmæle.
Av Synnestvedts innlegg fremgår at hun hadde midlertidig uføretrygd frem til ordningen med arbeidsavklaringspenger ble innført i mars 2010. Etter to års ventetid fikk hun deretter et tilbud fraNav om å undersøke muligheten for om det fortsatt ville være mulig for henne å komme tilbake til arbeid, helt eller delvis. Synnestvedt var altså ikke sendt til attføringsbedriften for å fåarbeidstrening, men for å kartlegge hvilke muligheter som fantes. Hvis Synnestvedt i minst to år har mottatt en passiv ytelse uten noen form for tilbud for om muligå komme tilbake til arbeid har systemet feilet. Jo lenger man går passiv uten arbeidsrettede tilbud, jo vanskeligere blir det å komme tilbake til jobb.
Mye tyder likevel på at Synnestvedt i denne perioden har brukt sin lange utdanning, erfaring fra administrasjon og personlige egenskaper ganske aktivt. Hun er en meget aktiv blogger og hun har sågar skrevet en bok. Det kunne da ha vært hensiktsmessig å pense henne inn på et spor som utnytter disse kvalifikasjonene. Det er kanskje derfor veilederen på attføringsbedriften mente det ikke var tilstrekkelig grunnlag for uføretrygd? Noe av hensikten med det programmet Synnestvedt har deltatt på er nemlig å få fram deltakerens egne ressurser og at det følgelig kan være andre alternativer enn uføretrygd.
For Bransjeforeningen Attføringsbedriftene i NHO er det likevel grunn til å ta på det dypeste alvor at Synnestvedt ikke har fått et tilbud hun mener er tilpasset hennes forutsetninger. Hvis hun som akademiker og mot sin vilje utelukkende blir satt til å sy puter, har ikke attføringsapparatet gjort jobben sin. Attføringsbedriften Unikum har stor bredde i sine arbeidstilbud, og kan vise til gode resultater i å bistå personer over i jobb, og det er trist at det ikke har lyktes i dette tilfelle.
Når Synnestvedt antyder at hun ble holdt i tiltaket som “råmateriale for en arbeidsmarkedstiltaksbedrift”, synes jeg nok at hun er mer insinuerende enn argumenterende. Kurset som hun øyensynlig har gått på er kortvarig og har et klart formål om å utrede arbeidsevne. Attføringsbedriften måles fra Nav på om vi kan få folk enda raskere gjennom enten mot arbeid og aktivitet eller andre løsninger. Derfor stemmer det rett og slett ikke at vi ønsker eller har interesser av å beholde Synnestvedt og andre som såkalt “råmateriale”.
Synnestvedt skriver at hun har store helseplager som krever tilrettelegging samtidig som hun i det offentlige rom fremstår som meget ressurssterk og med “meningers mot”. Det er dette paradokset som Nav, attføringsbedriften og Synnestvedt ikke har maktet å finne ut av til nå, og som kanskje ikke egner seg for avisspaltene. Likevel har jeg i dette tilfellet tatt sjansen nettopp fordi Synnestvedt er så åpen, konkret og fremtrer så reflektert og ressurssterk.
Personer som er for syke til å jobbe, skal ha sin uføretrygd i fred uten å dårlig samvittighet. Navs og attføringsbedriftenes jobb er likevel å legge til rette for å få flere i jobb og færre på unødvendig uføretrygd. Jeg håper av hele mitt hjerte at forholdene fremdeles kan legges til rette for at Synnestvedt kan få muligheter til å komme tilbake til jobb, helt eller delvis, eller at hun kan tilstås uføretrygd hvis det er det riktige.
LikeLike
Til direktør å være synes jeg vedkommende bruker svært mye spalteplass på å gå til personangrep på meg. Det burde han ha holdt seg for god for. Han svarer heller ikke på noen av mine spørsmål.
Jeg har heldigvis fått låne spalteplass i Klassekampen til å forsvare meg. Det blir trykket i morgendagens utgave av Klassekampen, torsdag den 6. juni 2013. Jeg har forsøkt å holde meg til sak og ikke til person.
LikeLike
Dette svaret publiseres i Klassekampen i dag, torsdag 6. juni 2013
Individuelle jobbmuligheter – et tilbud som ville gledet mange på arbeidsavklaring
Hensikten med mitt innlegg om NAV og bruken av arbeidsavklaringsmidler er ikke først og fremst å tale min egen sak, men å rette søkelyset mot NAVs bruk av fellesskapets midler. UNIKUM er i så måte en av flere arbeidsmarkedstiltaksbedrifter som får ”råstoffet” sitt fra NAV. Hvor mange flere slike bedrifter eksisterer det? Hva betaler NAV pr år for å holde disse bedriftene gående?
Enn videre: Hvorfor tilbyr disse ”bedriftene” kun manuelle arbeidsoppgaver? Jeg har vært i kontakt med svært mange som forteller nøyaktig den samme historien jeg selv har fortalt: Analfabet asylsøker og akademiker får nøyaktig det samme tilbudet, uavhengig av utdannelsesnivå. Individuelle muligheter er hva de utdannete hadde håpet på, men aldri har fått via NAV. I så måte trenger vi et paradigmeskifte hva angår menneskesyn, ikke flere av de samme manuelle tiltaksplassene. Et dataprogram som kartlegger kunnskaper og interesser er ikke nok. Det kreves også en reell individuell praktisk tilpasning, basert på utdannelse og erfaring.
Til sist: Hvor mange personer pr år kommer ut i reelt (varig) arbeid? Jeg spurte UNIKUM, men de kunne (eller ville ikke) svare på det. Det eneste de ville si var at de hadde gjengangere; deres port overfor oss (råmaterialet) ville alltid stå åpen. De fremsto som å være på vår side, men var de egentlig det, når det kommer til stykkpris, inntjening og bunnlinje? UNIKUM visste at de ikke hadde noe tilbud til meg. Likevel tok de meg i mot og frarådet meg innstendig å bryte, som om det var et valg jeg tok, ikke en konsekvens av helsemessig kollaps. Og her er vi ved nok et poeng: NAV synes å sette mer lit til en konsulent ansatt i UNIKUM (tidligere ansatt i NAV) enn hva medisinske spesialister måtte mene. Det henger etter mitt syn ikke på greip i det hele tatt. For meg synes det som at det går prestisje i enkeltsaker. Eller hva annet skal man si om en sak som har versert siden 2002?
LikeLike
[…] restarbeidsevnen din. En del finner det uverdig og vanskelig å bli satt til å pakke spiker eller sy puter når de har fem års høyere utdannelse og lang erfaring fra økonomi og administrasj…, og lurer på hva det egentlig kan si om muligheten til å komme tilbake i jobben som revisor, men […]
LikeLike