Carl I Hagens pensjonsran

hageRent umiddelbart har jeg mest lyst til å be Hagen om å holde kjeft og ta pensjonskuttet som en mann. Han er nemlig ikke den eneste som får merke konsekvensene av de ulike økonomiske reformene (les innstramninger).

Mens vi andre har vært opptatt av stortingsvalget 2013, har den tidligere «eldregeneralen» Carl I Hagen vært opptatt med å føre sin egen, mer personlige kamp: Carl I Hagen versus Statens pensjonskasse (SPK). Hagen mener seg snytt for pensjon som følge av pensjonsreformen som ble innført i 2012. Denne medførte at også stortingspensjonene skulle reguleres i takt med den allmenne lønnsutvikling – minus 0,75 pst. Til Aftenposten den 11. september 2013 uttaler han sågar: Jeg har ingen problemer med å bruke ord som ran og bedrageri. Ifølge Carl I Hagen er en avtale en avtale. Han nøler derfor heller ikke med å bruke betegnelsen grunnlovsbrudd.

I første instans skal saken opp for Trygderetten. Så blir det vel opp til ham selv – i tilfelle et nederlag i Trygderetten – om han vil ta saken over i det sivile rettsapparatet, fra lagmannsretten og i teorien helt opp til Høyesterett. I Hagens tilfelle er det kanskje ikke det pekuniære det står på, men selve prinsippet. Rent umiddelbart har jeg mest lyst til å be Hagen om å beherske seg (holde kjeft) og ta pensjonskuttet som en mann. Han er nemlig ikke den eneste som får merke innstramningen (så det holder) av de ulike økonomiske reformene (les innstramninger). Men han er kanskje blant de få trygdete som har økonomi til å sette advokater på saken?

Selv har jeg vært medlem av Statens Pensjonskasse (SPK) siden 1980. I løpet av dette tidsrommet har jeg opplevd hvordan SPK, fra å være en selvstendig «klippe», rede til å støtte meg i forhold til NAV, er blitt et slags underbruk av NAV. Tidligere forskutterte SPK utbetalinger, i de tilfeller NAV satte seg på bakbeina. Etter de siste reformene synes det på meg som om Statens Pensjonskasse har utspilt sin rolle. Det er NAV som regjerer, ene og alene. Men, i motsetning til Carl I Hagen, befinner ikke jeg meg i nærheten av «pensjonstoppen», men påvei til å ramle fullstendig utenfor, bare fordi jeg var så uheldig å bli midlertidig uføretrygdet en gang på midten av 2000-tallet.

Begrepet «midlertidig uføretrygd» opphørte nemlig å eksistere i mars 2010 – og vi som var så uheldige å tilhøre denne gruppen ble av alle ting definert som arbeidssøkere, om enn på såkalt arbeidsavklaring, for å fastsette eventuell restarbeidsevne (hvilken noen få år tidligere var definert til ikkeeksisterende). I forkant av tilståelsen av midlertidig uføretrygd ble det foretatt en like grundig medisinsk utredning som om saken hadde dreid seg om varig uføretrygd. Men det ble ikke foretatt noen ny medisinsk vurdering i forbindelse med omdefineringen til arbeidssøker. Jeg har skrevet adskillige brev til diverse offentlige instanser – også i media – om lovligheten av dette. Men jeg har fått få (om noen) svar som rettferdiggjør en slik samfunnsmessig omsorgssvikt. Dessverre har jeg hverken økonomi eller ikke minst helse til å få prøvet saken for retten. Jeg må bare håpe på at NAV skal ta til vettet før mars 2014, ellers vil jeg virkelig få føle hvordan uforskyldt sykdom kan føre til den dypeste fattigdom, selv i en utpreget velferdsstat som Norge mener seg å være.

Alle vi som i mars 2010 ble fratatt retten til å være arbeidsuføre mister om noen få måneder, nemlig i mars 2014, også retten til arbeidsavklaringspenger (AAP). Dette fordi ytelsen bare gjelder for fire år. Har ikke NAV klart å få oss ut i arbeid innen den tid, er det ikke snakk om å tilså oss varig uføretrygd, men å frata oss all økonomisk støtte. Som om dette skal kunne påvirke arbeidsevnen i positiv retning. I lys av dette fremstår medlemsskapet i Statens Pensjonskasse som en dårlig vits. Alle tidligere fordeler (og rettigheter) synes å være en saga blott. På samme måte som Carl I Hagen inngikk også jeg en avtale med SPK: Jeg betaler inn ekstra hver måned under den klare forutsetning at jeg vil bli økonomisk forsørget den dag jeg ikke lenger klare å forsørge meg selv.

I stedet for å fortelle Carl I Hagen at han burde være sjeleglad fordi han, til tross for en liten avskalling, har både mer enn nok god økonomi og ikke minst helse til å bruke den, skal jeg følge nøye med på hva som videre skjer med «pensjonsranet». Mulig skal jeg oppfordre alle de som er i samme situasjon som meg selv til å følge etter. Vårt søksmål gjelder imidlertid ikke bare noen få prosenter, men frarøvelse av muligheten til å leve et verdig liv.

marita.synnestvedt@gmail.com

One comment

  1. Selv greide jeg – med verdifull hjelp av fastlege, spesialist og gemalen – å få innvilget uføretrygd fra 1. november 1913. Det føltes som en phyrrosseier, der man virkelig kan lure på om innsatsen var verd resultatet.

    Da jeg fikk min første uføreutbetaling, fikk jeg sjokk. Beløpet jeg fikk utbetalt var nemlig langt høyere enn de usle smulene jeg har levd på de siste årene. Og da jeg begynte å regne på hvor mye Staten har snytt meg for de siste årene, ble jeg forbannet. Jeg hadde gjort unna pliktløpet som midlertidig ufør og var absolutt klar for å få innvilget varig uføretrygd. I stedet ble jeg altså satt på ny soning, nemlig arbeidsavklaringspenger. En arbeiderpartipolitiker som her om dagen, etter hva jeg forstod, forsvarte systemet med AAP, mente at man ikke skulle innvilge uføretrygd før alle stener såkalt var snudd. “Løgnhals”, sier jeg. Hensikten med å sette oss midlertidige uføretrygdete på enda fire års utsettelse var å spare penger. Vår helse ble stadig mer forringet – uten at vi hadde økonomi til å betale for adekvat behandling – mens den rødgrønne statsministeren slo seg på brystet og påstod at Norge var verdens beste land land å leve i. Helt sikkert for dem som lever i velstand, men ikke for all oss som ikke har helse til å sikre oss nødvendig velstand på egen hånd.

    Like

Leave a comment

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.