Det er ikke mange ukene siden statsminister Erna Solberg mente det var så flott at enkeltmennesker stod frem og snakket om sine selvmordstanker. At hun, med sitt forslag til nytt statsbudsjett, kan være med på å inngi syke og uføre mennesker selvmordstanker, ofrer hun tydeligvis ikke en tanke.
Jeg husker fremdeles hva Siv Jensen sa da hun hun kom til regjeringsmakt: Minstefradraget, som det var gått rykter om at regjeringen Stoltenberg ville frarøve uføre, skulle bestå. I min naivitet trodde jeg at hun mente for bestandig. Som mangeårig medlem av finanskommiteen visste selvfølgelig Siv Jensen at det uansett var snakk om en overgangsordning, frem til 2018. Det var som å få et slag i ansiktet, den dagen jeg skjønte at jeg var blitt ført bak lyset. Hverken de rødgrønne eller de mørkeblå partiene har hatt noen som helst intensjon om å la landets uføre få fortsette å ligge samfunnet til last.
Selv har jeg nettopp fått brev fra NAV om at uføretrygden heretter vil bli definert som inntekt – og skatten økes i forhold til dette. Som kompensasjon økes trygdeinntekten en smule, mens skattetrekket fremdeles er uvisst. Det bør helst bli lavere enn skattetrekket jeg hittil har hatt, ellers vil det bli skikkelig smalhans. Særlig fordi jeg på sikt heller ikke vil få trukket fra dokumenterbare utgifter til medisiner og behandlinger, beregnet på å øke livskvaliteten. Som kronisk smertepasient er jeg overfølsom overfor trekk, vind og kulde; leddene verker og jeg blir stiv som en stokk, ute av stand til å gjøre annet enn å lide meg gjennom tilværelsen. I en slik situasjon kan det mange ganger være lettere å gi opp enn å prøve å eksistere videre. Det er ikke mange ukene siden statsminister Erna Solberg mente det var så flott at enkeltmennesker stod frem og snakket om sine selvmordstanker. At hun, med sitt forslag til nytt statsbudsjett, kan være med på å inngi syke og uføre mennesker selvmordstanker, ofrer hun tydeligvis ikke en tanke. Men det er faktisk en sammenheng mellom penger og livskvalitet; med rede penger kan man i det minste kjøpe seg lindring, i praksis også et ønske om å leve videre.
Jeg kan gå med på at minstefradraget ikke skal gis uansett, bare fordi man er uføretrygdet, men at det skal kunne knyttes til dokumenterbare utgifter til livskvalitetsnødvendige medisiner og behandlinger som ikke dekkes av frikortet. På den måten vil alle de som er redd for at midlene skal gå til tant og fjas bli betrygget – og uføre få dekket noen av merutgiftene man har på grunn av alvorlig (kronisk) sykdom. Det blir som for selvstendig næringsdrivende, bare enda mer knyttet til direkte selvoppholdsdrift.
Brevet fra NAV inneholdt ingen opplysninger om hvordan jeg i all verden skal kunne opprettholde dagens livskvalitet, samtidig som det økonomiske livsgrunnlaget vil bli redusert. Derimot ble det beskrevet over flere sider hvor mye jeg skal kunne tjene ved siden av uføretrygden. Det til tross for at jeg har status som 100 prosent ufør. Kan ikke de som bestyrer landet prosentregning? Dersom jeg er i stand til å jobbe, er jeg vel heller ikke 100 pst ufør? Det sier seg jo selv. Jeg er selvsagt ikke i mot at man som ufør skal oppmuntres til å delta i yrkeslivet – og at man bør legge til rette for dette – men det finnes også mennesker som er i en såpass miserabel forfatning at yrkesaktivitet ikke er aktuelt. Alt snakk om inntektsmuligheter er bare spill for galleriet, en dårlig unnskyldning for å redusere trygden til en av de svakeste gruppene i samfunnet.
Den nye holdningen til uføretrygd viser at samfunnet er på vei tilbake til den tiden da det var familie og slektninger som måtte ta seg av dem som ikke var i stand til å brødfø seg selv. Pussig nok har landet fremdeles økonomisk bæreevne til å la arbeidsdyktige kvinner gå ett år i svangerskapspermisjon, tvinge barnefedrene ut i fedrepermisjon og la friske, unge og arbeidsføre kvinner (menn) velge om de vil ta i mot kontantstøtte eller arbeide. Jeg antar at disse rettighetene også vil bli inndratt med det første. Det hører ingen steder hjemme å understøtte friske arbeidsdyktige mennesker samtidig som man prøver å frata uføre livsgrunnlaget. Det er blitt sagt at et sivilisert samfunn måles på hvordan det tar seg av dem som ikke kan ta vare på seg selv. I så måte er Norge i ferd med å bli mindre sivilisert. Det neste blir vel å legalisere aktiv dødshjelp.
marita.synnestvedt@gmail.com
Rett fra levvra 
Dette innlegget er tidligere publisert på verdidebatt.no:
http://www.verdidebatt.no/debatt/cat1/subcat2/thread11534629/#post_11534629
Og på Nyemeninger.no:
http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1003/subcat1018/thread306691/
LikeLike
Jeg ser du skriver bra i din blogg i innhold og retorisk. Kanskje kunne du utvikle denne evnen videre som et erverv. Alle mer og mindre uføre vil få kutt i uføretrygd med økte andre inntekter mot 2018. Stortinget er enig i det stort sett.
LikeLike
Jeg hadde et erverv, men hadde ikke evnen til å holde det gående slik man må når det gjelder å opprettholde ervervet. Det er det som ligger i å være ufør; evnen til ytelse er (betydelig) redusert, selv om det varierer fra dag til dag, avhengig av flere faktorer.
LikeLike
Det har ikke vært snakk om å ta vekk minstefradraget fra uføretrygden. Det som har vært stridens kjerne en stund er reduksjonen i RENTEfradraget som nå skal ned til 28% i likhet med vanlige lønnsmottakere. Minstefradraget skal også legges om slik at det blir likt med en vanlig lønnsmottaker, noe som potensielt kan øke minstefradraget for noen uføre. At reduksjon i rentefradraget vil få konsekvenser for noen uføre med boliglån er selvsagt hevet over enhver tvil, men det er likevel greit å ikke blande disse sammen.
LikeLike
Jeg snakker ikke om minstefradrag, men om særfradraget for uføre, grunnet behov for medisiner og behandlinger. Det skal fases ut, slik at det blir borte i 2018. Jeg må få en betydelig økning i uføretrygden, dersom jeg skal klare å betale skatt og alle utgifter til medisiner og behandlinger selv.
LikeLike
I innlegget ditt skriver du konsekvent om “minstefradrag” og nevner ikke særfradrag med ett eneste ord. At særfradraget forsvinner er heller ikke veldig dramatisk, da minstefradraget vil økes en god del i forbindelse med at man skattelegges som en normal arbeidstaker. Det fradraget som skal kuttes på sikt er rentefradraget, som nå vil reduseres til 27% (jeg skrev 28% i det forrige innlegget så jeg har korrigert meg selv der). Uføretrygden økes slik at man med det nye skattetrekket blir liggende på samme nivå som før endringen.
De som får lide er hovedsaklig de med høye lån og som ikke lenger får like mye i rentefradrag som tidligere. Har du derfor ikke mye gjeld, så vil du neppe merke de helt store forskjellene. I motsatt fall vil det bli en brå overgang i 2018, noe som selvsagt ikke er greit og jeg synes regjeringen har løst dette på en elendig måte. På den annen side så er det også gjort mye riktig i den nye reformen, men det er ikke noe sittende regjering alene skal ha æren for, siden det først og fremst var forrige regjering som begynte å jobbe med utkastet.
Å prøve seg i arbeid er en langt mindre krevende prosess enn den har vært til nå. Er selv uføretrygdet så snakker her av egen erfaring.
LikeLike
Før man kan sette igang disse endringene som ettersom jeg forstår skal være et incentiv for å komme ut i arbeid, må det komme andre tiltak som gjør det i det minste sannsynlig at det skal være mulig å få jobb med dårlig helse! Kronisk syke, har ikke samme evne til å stå kontinuerlig i noen jobb, og hvilke arbeidsgiver er da interessert i å ansette en?
Hva med den biten?
LikeLike
Juliane Victoria: Jeg tror (og håper) dette kommer på plass etterhvert. Det er fortsatt sånn at endringene som er gjort nå skal ha lite praktiske forskjeller for de uføretrygdede slik det er i dag (er dog litt spent på hvordan de planlegger å tilpasse bostøtteordningen nå som i praksis ingen uføretrygdede har lav nok inntekt til å få det lenger), men de har forenklet det slik at det ikke er noe forskjell på arbeidsinntekt og uføretrygd. Dette er et STORT pluss for de som klarer å jobbe, samtidig som det ikke er noe stort problem for de som ikke klarer. Som nevnt i et tidligere innlegg er jeg fullt klar over at det for noen rammer hardt og jeg synes fremdeles det er dårlig at regjeringen ikke har tatt tak i det på noen fornuftig måte.
For de som dermed er i stand til å jobbe slipper man nå dette skjemaveldet til NAV, krav om dokumentasjon, lange behandlingstider og et relativt tungt regelverk knyttet til jobb og uføretrygd. Det kan utvilsomt stimulere flere som er på vippepunktet til å forsøke seg. Jeg snakker ut fra egen erfaring her som uføretrygdet med ønske om å forsøke meg i jobb og dette regelverket holdt meg langt unna alt som het arbeidsforsøk fordi jeg var redd for å miste sikkerhetsnettet mitt i tilfelle jeg skulle feile. Jeg fikk lite hjelp fra mitt lokale NAV-kontor til å forstå regelverket fordi de skjønte det ikke helt selv, så jeg begynte etterhvert å lese mye om det selv, samt at jeg fikk mye hjelp på veien til å forstå hva reglene innebar, så det endte likevel med at jeg tok sjansen når jeg forstod hva som kunne gjøres og ikke.
Nå kan man jobbe uten å bekymre seg for inntektsgrense i det hele tatt i 10 år, og dersom du ikke jobber så mye at uføretrygden i løpet av 10 sammenhengende år ikke bortfaller helt pga høy inntekt, så er det ingen begrensning på hvor lenge man kan jobbe, og man kan når som helst få tilbake sin opprinnelige trygdeutbetaling. Dette er en veldig positiv endring i forhold til å komme seg tilbake til jobb. Så før man kritiserer dette forslaget ved å si at “da må tiltak for å få oss ut i jobb komme også”, se heller den siden av det som viser hvor mye mer lagt til rette det blir nå. Det trengs helt klart tiltak for de som ønsker å jobbe og som er kronisk syke, men vi får nå håpe de kommer og la oss se på dette som første steg i riktig retning. Jeg er i alle fall kjempeglad for nå å kunne prøve meg i minst 10 år uten at det får konsekvenser for min økonomiske fremtid hvis det skulle skjære seg totalt.
LikeLike
Vi skriver 21. Januar 2015 og fasit er gitt: Det ble kr 688,- mindre utbetalt pr måned på meg.
Det er ikke for ingenting at vi har et uttrykk som sier at mange bekker små, blir til en stor å. Les videre her:
https://rettfralevvra.wordpress.com/2015/01/20/mange-bekker-sma-blir-til-en-storre-a/
LikeLike
Jeg skjønner ikke et fnatt av den nye trygdeordningen. Hvordan kan folk som er 100% uføre ha en restarbeidsevne når de har mer enn nok med å fungere i hverdagen med egne og personlige gjørmål med sin uførhet? Hvem skal rydde, vaske opp, vaske klær osv når man omtrent har slitt seg til døde for å tjene nok til å kompensere opp det som tapes i trygd etter den nye trygdereformen?
LikeLike