Min interesse for kvinnesaken svant hen med innføringen av sexkjøpsloven. Med denne fratok norsk lov kvinner ansvar for forvaltning av egen seksualitet, idet det ble forbudt å kjøpe sex mens det fremdeles var fullt tillatt å selge. Snakk om umyndiggjøring av kvinner! Eller er kvinners seksualitet faktisk slik som beskrevet i diverse hellige bøker; ukontrollerbar? For ikke å snakke om ubemidlede menn som ikke ser ut i måneskinn; de blir i praksis nektet sex fordi ingen vil gi dem noe gratis. Alternativt stemplet som kriminelle, fordi de forsøker seg med betaling. Sannelig godt en type som Donald Trump er amerikansk. Og rik. På den måten kan han velge på øverste hylle blant lekre fotomodeller, uten å bli beskyldt for å måtte kjøpe tilgang på sex.

Skjønt hva blir det neste skritt i kampen om å få full kontroll på norske menns seksualitet? Forbud mot å la eldre menn få gifte seg med 20 år yngre kvinner? Forbud for rike menn å gifte seg med pene fattige kvinner? Eneste unntak er dersom kvinnen er stygg i tillegg til fattig. På den måten vil ikke menn kunne kjøpe seg til kvinnelig ynde. Det vil selvfølgelig også gjelde kjøp av utenlandske bruder. Men kanskje et unntak for eldre enslige norske kvinner som henter en fattig afrikaner ut av fattigdommen? Det vil uansett måtte karakteriseres som u-hjelp. Norske kvinnesakskvinner har i så måte stilltiende godtatt den praksis som en del norsk-pakistanske familier har praktisert i 30 år; man henter inn menn som ikke har noen særlig fremtid i Pakistan og får dem gift med egne kvinnelige slektninger. Også dette blir en slags u-hjelp, omfanget tatt i betraktning.

Selv er jeg av den formening at vi lever i en tid der tradisjonell norsk kvinnesak ikke lenger har noen berettigelse. Nå handler det om å redde (restene av) velferdsstaten, hva enten man er mann, kvinne eller transperson. Vi bør således spørre oss selv om fellesskapets penger skal brukes på at unge, fullt arbeidsføre kvinner skal kunne velge å gå på kontantstøtte eller jobbe mens barna er små. Ett års fødselspermisjon er i utgangspunktet allerede storslagent nok. Særlig med tanke på at alle ettåringer har krav på barnehageplass. En enda verre sløsing av felleskapets midler er å sende alle nybakte fedre ut i langvarig fødselspermisjon, hva enten de selv vil eller ikke. Slikt kan man gjøre i Saudi-Arabia, et land som flyter over av styrtrike oljesjeiker, men ikke i et land som Norge, som om få år vil stå på konkursens rand om vi ikke alle begynner å ta de rette grep.

Helst vil jeg at alle norske kvinnesakskvinner skal ta øynene bort fra egen navle og blikke over den verden vi faktisk lever i. En verden mer preget av krig og faenskap enn fred og harmoni. Personlig mener jeg det er kvinnene som sitter med nøkkelen til verdensfreden. I hvert fall så lenge hun kontrollerer døtrene. I flere kulturer er det slik at jenter flytter til svigerfamilien idet hun inngår ekteskap med en av familiens sønner. På den måten blir de underlagt svigermor, hvilket mer kan sammenlignes med en (ond) stemor enn en alltid tilgivende mor. Et potensielt kvinnefellesskap blir dermed effektivt brutt. Heldigvis er det ikke slik i Norge. Men benytter norske kvinner seg av den potensielle makten de faktisk har?

Jeg vil hevde et klart nei. Ikke så lenge kvinnesak går ut på å bli mest mulig lik menn – og å få menn til å bli mest mulig lik kvinner, såkalt mannslinger. Likestilling bør ikke være å gjøre alle mest mulig like, men å behandle hvert enkelt kjønn (individ) ut fra deres spesifikke behov. I Norge brytes en potensiell kvinnemakt effektivt ved at hver generasjon kvinner de siste 100 år har prioritert å realisere seg selv fremfor å bidra til at barna skal bli selvsikre mennesker, trygge på seg selv og sitt kjønn. Det blir ikke det samme å overlate oppdragelsen til barnepiker og barnehager. Ingen kan erstatte mor, når det virkelig gjelder. Det er imidlertid forskjell på å ha barn i barnehage på heltid kontra deltid. Når barn leveres kl 7.30 om morgenen og hentes kl 16.30 om ettermiddagen, hver dag året rundt – med minus for de lovfestede ferieukene – bør det være berettiget å stille følgende spørsmål: Hvorfor fikk du (dere) barn? Når barna fyller 6 år, overtar heldagsskolen. Her forestår Aktivitetsskolen (AKS) fritidsaktivitetene. På den måten er barna stort sett modne for kveldsmat og sengen, når foreldrene henter dem på ettermiddagen. Barneoppdragelse er i så måte blitt en offentlig oppgave, uten at det offentlige har kapasitet (økonomi) til individuell behandling av barna. Hvilket ligger til rette for dyrkelse av konkurranseinstinktet; det gjelder å skrike høyest -for å bli sett og hørt.

Jeg vil med andre ord fordrive far bort fra kjøkkenøya og mor tilbake til kjøkkenbenken. Ikke for å bake boller, men for å danne kvinnenettverk, på kryss og tvers av alder og nasjonalitet. Kjevla må derfor byttes ut med en bærbar pc. Sosiale nettverk er (foreløpig) det beste våpenet vi har, i tillegg til «kvinnelist». Menn har fått holde på lenge nok med å oppføre seg som andre hanndyr; det gjelder å markere revir og barke sammen for å vise hvem det er som skal bestemme. Jeg innbiller meg at kvinner er flinkere enn menn til å samarbeide for å oppnå resultater. Og det er samarbeid, ikke enda mer konkurranse, verden trenger for å kunne bli et beboelig sted. Jeg tror imidlertid ikke menn frivillig vil gi fra seg makten. De må preges av sine mødre, helt fra de er barn. Og det vil ta minst to generasjoner. Forbannet vrøvl og utopiske drømmer? Kanskje det. Men jeg tror ikke vi har noe alternativ.

marita.synnestvedt@gmail.com