Selv var jeg over førti år før jeg skjønte at jeg ikke var norsk – i hvert fall ikke fullt og helt. Det var da jeg ble kjent med begrepet andregenerasjons innvandrer. Man er tydeligvis ikke akseptert som norsk nok, selv om man vitterlig både er født og oppvokst i Norge. Jeg husker også at jeg funderte over hvor mange generasjoner som skal til, for at en familie skal bli definert som bosatt og ikke bare vandret inn i et land. For vi snakker tross alt om enkeltindivider, som både kan ha foreldre og besteforeldre som er født i Norge. Det gjelder f eks etterkommere av de første pakistanere, som søkte arbeid i Norge på slutten av 1960-tallet. Man kan således ikke lenger bare skue hunden på hårene og plukke ut nordmenn på grunnlag av navn og utseende. Nordmenn leveres nå i flere kulører, såkalt global utgave.

Selv ble jeg ikke norsk før i femårsalderen. Da jeg ble født, var regelen den at barn født i Norge skulle følge fars statsborgerskap. Siden min far var statsløs – han mistet sitt ungarske statsborgerskap, da han flyktet fra landet og hadde ikke bodd lenge nok i Norge til å erverve seg norsk statsborgerskap – ble også jeg statsløs, offisielt uten røtter noe sted. Selv hadde jeg ingen forståelse av at jeg skulle være annerledes enn de andre ungene i gata. Den kom med årene, etter hvert som voksne personer – naboer, lærere, arbeidsgivere – stilte meg spørsmål om hvor jeg kom fra, når jeg hadde kommet til landet og eventuelt påpekte hvor flink jeg var til å snakke norsk. Barn er imidlertid som de er. Det er samfunnet (de voksne) som setter merkelapper på dem og putter dem i bås. Det er derfor de voksnes (samfunnets) ansvar å inkludere barn og sørge for at de ikke blir stående utenfor fellesskapet, uansett hudfarge, navn, opphav og funksjonsevne. Barn har som kjent aldri bedt om å bli født.

I det politisk korrekte Norge synes det ikke å være akseptert at etnisk norske nordmenn kritiserer innvandrere. Det blir ofte oppfattet som å sparke dem som allerede ligger nede – og man blir umiddelbart definert som innvandrerfiendtlig eller rasist. I dette ligger både en lett nedlatende oppfattelse av innvandrere som en homogen stakkarslig masse, som trenger hjelp til å forsvare seg selv, og at innvandrere pr definisjon er ufeilbarlige og derfor har status som hellige kyr eller andre tabuer. Man må følgelig selv være innvandrer for å kunne kritisere innvandrere. På denne måten innskrenker man ikke bare den ytringsfriheten som det norske samfunn, i hvert fall inntil nylig, har satt så høyt – man risikerer også å sette egne verdier på spill. For innvandrere er ingen homogen stakkarslig masse. Mange er like fordomsfulle som nordmenn og akter slett ikke å møte såkalt respekt (naivitet) med gjenrespekt. I grensesnittet mellom norske og ikke-norske tradisjonelle verdier bør enhver helst tenke gjennom hva som er viktig for en selv. Er det et totalforbud mot å gå med hijab? Eller at hver og en må få lov til å ytre seg fritt, selv om ytringen står i strid med hva “folk flest” eller det politisk korrekte Norge måtte mene? En ting er sikkert – i tiden fremover vil langt flere interesser stå mot hverandre enn vi tradisjonelt har vært vant til. Det kan bli en stor utfordring, men forhåpentligvis ikke et problem. Og heldigvis er det uenighet og ikke enighet som bringer verden videre. Forskjeller er derfor langt å foretrekke fremfor stereotyp homogenitet.

Før i tiden var det Kirken som utgjorde samfunnets overbygning og bindemiddel. Man hadde sågar plikt til å gå i kirken og kunne ilegges straff, dersom man unnlot å møte til gudstjeneste. Dette grepet om befolkningen har Kirken for lengst mistet. Men vi har ikke fått noe annet som har overtatt Kirkens posisjon. Det nærmeste vi kan komme må vel være Gullrekka på TV. Ideelt sett burde Grunnloven, feiret med barnetog hver 17. mai, overta Kirkens tidligere posisjon som samfunnets bindemiddel. Dersom paragrafen om at Norge som nasjon (kongehus, regjering) må bekjenne seg til den lutherskprotestantiske lære bli fjernet, burde de humanetiske verdier, som Grunnloven tross alt er tuftet på, kunne danne et verdigrunnlag som alle nordmenn, samt de som ønsker å bli norske, kunne vedstå seg. I stedet for en felles overbygning vil vi da kunne få en felles plattform, der hver og en vil kunne ha tilstrekkelig rom for å kunne bygge sitt eget private idealsamfunn. Den som mener at vi ikke skal “tukle” med Grunnloven, bør få vite at den allerede er blitt tilpasset omverdenens nye krav ved flere anledninger, blant annet gjennom opphevelse av paragrafen som forbød jøder adgang til riket og ikke tillot prinsesser arverett til Norges trone. Siden Norge ikke lenger er en homogen stat hva angår religion, bør man nå ta skrittet fullt ut og utrope samfunnet som sekulært. Tro bør være en privatsak. Det offentlige bør holde seg til viten. På denne måten vil ingen måtte behøve å avstå fra å delta i 17.mai-feiringen på grunn av det lutherskprotestantiske (kristne) aspektet. Åpner vi også opp for å la andre lands flagg ære den norske nasjonaldagen samt å ønske også andre lands nasjonaldrakter velkommen, vil den norske 17.mai-feiringen fremstå som en genuint humanistisk prosesjon der soldater og militære fartøyer er byttet ut med glade barn og viftende flagg.

I motsetning til den norske 17.mai-feiringen, som synes å være både folkelig og (relativt) inkluderende, finner vi Holmenkollarrangementene. Jeg tenker f eks på Turistforeningens arrangementer for å få barn og voksne ut i snøen og marka samt Holmenkolldagen. Jeg har observert mange strålende barnefjes, men samtlige av dem nesten like hvite som snøen som omgir dem. Den såkalte Nikkersadel synes ikke å rekruttere medlemmer fra vårt “fargerike fellesskap”. Skisport er imidlertid ikke en aktivitet asiater og afrikanere flest har noen erfaring med. Ikke jeg heller. Da jeg var barn benyttet min familie søndagene til å oppsøke museer, gallerier og kafeer, ikke marka. Den gang hadde kafékulturen ingen naturlig plass i den norske væremåten. På samme måte er det nå bare oldeforeldre som eventuelt reagerer på hvitløk og synes pizza blir fremmedartet. Man kan således være norsk uten å stå på ski, medbrakt appelsin og kvikklunsj. Nordmenn er blitt mer ulike, fordi langt flere har andre elementer i sin kulturelle bakgrunnssekk enn ski, geitost og Holmenkollbrølet.

Når er man norsk? Spørsmålet er egentlig lett å besvare. Formelt sett er norskheten knyttet til statsborgerskapet. Det stilles ingen krav til at man også må føle seg norsk. Jeg for min del følte meg temmelig norsk inntil noen begynte å ta i bruk begrepet andregenerasjons innvandrer, som i hvert fall jeg oppfatter som et begrep beregnet på å ekskludere, ikke inkludere (integrere). Som sådan blir det en ytterligere stigmatisering, i tillegg til de andre negative betegnelsene (funksjonshemmet, minoritetselev) språket inneholder for å understreke annerledeshet. I de fleste situasjoner er det langt mer interessant å få vite hva et individ faktisk kan eller står for, ikke vedkommendes hudfarge, kjønn, tro, manglende evne til å bestige fjelltopper eller hvor foreldrene kommer fra. Noen ganger er det riktig å lete etter fellestrekk, ikke forskjeller.

marita.synnestvedt@gmail.com