Pippi som forbilde

Overraskende nok har mange voksne kvinner Pippi Langstrømpe som forbilde. Som forfatteren Unni Lindell sier: “Skal vi først snakke om feminisme, synes jeg Pippi Langstrømpe er perfekt. Hun var rampete og gjorde akkurat hva hun ville. Sånn er jeg også. Jeg gjør hva jeg vil og trenger ikke å bli fortalt hva som er riktig og galt. Det har gått bra så langt, jeg har jo fått til ting”.

For dem som ikke kjenner Pippi (Pippilotta Viktualia Rullgardina Chrysmynta Efraimsdatter) Langstrømpe, så er hun en litterær figur, skapt av den svenske forfatterinnen Astrid Lindgren på 1940-tallet. Pippi bor alene, siden moren er død og faren opptatt med å regjere som negerkonge på en sydhavsøy. Helt alene er Pippi dog ikke. Hun har en ape, Herr Nilsson og en hest, Lilla Gubben. Men det er likevel ikke det samme som å ha en trygg hånd å holde i, når det er mørkt ute, det knirker i veggene og man er redd for monsteret som ligger under sengen. Skjønt Pippi skal jo være verdens sterkeste. Attpåtil er hun ufyselig rik. Hun kan med andre ord kjøpe seg security, hvis hun skulle føle seg engstelig.

Det er riktig, som Unni Lindell påpeker, at Pippi kan gjøre hva hun vil, når hun vil. Det er ingen som passer på at hun står opp om morgenen, spiser en sunn frokost, pusser tennene, ser sånn noenlunde ut i tøyet og kommer seg på skolen før det ringer inn til første time. Men Unni Lindell synes ikke å ta i betraktning at Pippi er et barn – hun er bare 10 år gammel – og først og fremst trenger omsorg, herunder trygge rammer. Pippi er rett og slett ikke moden nok til å ta ansvar for seg selv. Det viser seg blant annet på måten hun forvalter rikdommen. I stedet for å kjøpe omsorgstjenester, går hun amok i godtebutikken. Og selv om hun kunne reist jorda rundt på en såkalt dannelsesreise, blir hun i stedet hjemme, ofte tiltaksløs, mens de andre barna er spå skolen.

For meg hviler det en stor skygge over Pippi. Til tross for hennes muntre vesen er hun grunnleggende ensom og alene. Det viser seg blant annet når hun står utenfor skolestua og kikker inn gjennom vinduene, når hun står utenfor stuevinduet der vennene, Annika og Tommy, bor og betrakter familieidyllen. Det kommer særlig til syne i episoden “Pippis jul”, i den svenske TV-serien som ble laget i 1969. Pippi står utenfor fellesskapet, men hun vil egentlig inn. Hun savner tilhørighet og det å være som alle andre. Barn ønsker ikke å være unike, spesielle eller annet som definerer dem ut av fellesskapet. De vil mye heller være med i gjengen. Samfunnet er heller ikke tjent med å fostre opp en haug med asosiale einstøinger. De senere årene har vi til gangs fått erfare hva det kan føre til, både i og utenfor landets grenser.

Som barn hadde jeg vel ikke Pippi som forbilde, skjønt jeg misunte henne alle pengene. Jeg ville heller ikke hatt noe imot at min far påtok seg jobben som negerkonge, bare vi andre slapp å følge med. Som barn flest var jeg livredd for at mamma skulle dø, siden hun var det faste holdepunktet i tilværelsen. Som voksen har jeg bare vondt av Pippi. Det hun trenger er et trygt og godt fosterhjem, slik at hun får inngitt den grunnleggende tryggheten hun trenger, for å kunne utvikle seg til en harmonisk og selvstendig voksenperson. Kanskje også forbilde.

marita.synnestvedt@gemail.com

One comment

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.