Mette-Marits lungesykdom

Etter at Mette-Marit av Norge ble diagnostisert med lungefibrose for vel et år siden, har livet hennes endret seg totalt. Som hun selv sier: “Jeg blir mye mer sliten nå enn før. Jeg må passe mer på enn jeg måtte tidligere” (NRK). Men hun er likevel heldig, fordi hun blir gitt anledning til å tilpasse arbeidsmengden til den helsemessige kapasiteten. Som hun selv sier: “Jeg kan la dagene mine styres av formen. Det er noe av det jeg synes er godt med å være syk. Jeg kan rusle en tur, bruke masse tid på å lese og leve mye saktere” (NRK).

Slike uttalelser viser med all tydelighet at det er enorm forskjell på folk. Hadde alle arbeidsgivere vært som Kongehuset, hadde vi neppe hatt så mange fortvilte mennesker på AAP (arbeidsavklaringspenger). Men arbeidsgivere flest er ikke som det norske kongehus. De krever effektivitet og 100 prosent innsats. Den som ikke henger med, blir satt på sidelinjen. Selv ble jeg sagt opp etter 25 års tjeneste i Posten, fordi jeg hadde vært så uheldig å ødelegge ryggen på tungt fysisk arbeid. Selv om jeg hadde mange års erfaring i både ledelse og administrasjon, hjalp det lite. Selv med bortimot 30 000 arbeidsplasser på landsbasis, fantes det ikke så mye som et lite kott å avse til meg. Jeg måtte gå. Det ble min enveisbillett til utenforsamfunnet.

Hadde jeg vært ekkel, ville jeg ha sagt at Mette-Marit også burde gå. Så lenge hun ikke kan oppfylle sine kongelige plikter fullt ut, får hun slutte i arbeidet som Norges kronprinsesse. Kronprins Haakon får heller se seg om etter en arbeidskollega som evner å stå løpet ut. Om ikke annet burde Mette-Marit bli satt på AAP, slik at man får vurdert hennes arbeidsevne. Det er det som skjer med dem som ikke har en like forståelsesfull arbeidsgiver som Kongehuset til å pusle om seg.

Men jeg er ikke ekkel. Jeg ønsker ikke at alle genuint syke mennesker skal måtte kjempe like mye for å få utbetalt de ytelsene man har krav på som jeg har måttet gjøre. Jeg ser heller at arbeidsgivere må bli forpliktet til å gjøre som Kongehuset; tilpasse arbeidsmengden til arbeidstakernes helse og ikke omvendt. Jeg vil ikke gå så langt som til å forlange at arbeidslivet skal måtte betale den økonomiske merbelastningen det vil medføre å ha en mengde “lik” i lasten. På samme måte som midlene følger skoleeleven og pasienten, får de også følge dem som står i ferd med å havne i “uføret”. For øvrig håper jeg at Kongehuset med dette kan vise vei: Vi kan alle bli slitne og yte mindre enn hva som er forventet av oss. Men ikke avskriv oss fullstendig av den grunn.

marita.synnestvedt@gmail.com

3 comments

  1. Jeg er fullstendig enig med deg. Jeg er i samme situasjon som deg, jeg er uføretrygdet etter å ha jobbet over 30 år i omsorgs- og lære-institusjoner.
    Jeg har lest om Mette-Marit og tenkt det samme; så heldig hun er, samtidig så er det ille at hun er syk/ufør.
    Hun skulle kanskje fronte oss handicappede og uføre; at vi duger til så mye andre ting enn den delen av oss som ikke fungerer?

    Like

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.