Fredelige fredsprisvinnere

po-9Vårt eneste håp er at «folk flest» tar til vettet og begynner å plastre hverandres sår fremfor å grave dypere i dem. På ett eller annet tidspunkt må man legge konflikten bak seg (død) og begynne fra scratch.

Historisk sett har det vært mye strid om tildelingen av Nobels fredspris. Særlig når det gjelder maktpersoner, som f eks presidenter og andre topper innen internasjonal politikk. Uansett hvilket politisk syn man måtte ha, kan man svært vanskelig si at ingen av disse toppene har hatt «blod» på hendene. Det gjelder også USAs president Obama, som (stakkars mann) fikk fredsprisen nærmest før han tiltrådte presidentembedet – men som senere har kvittert med å sende både soldater og våpen til de områdene som USA, i rollen som (selvbestaltet) verdenspoliti, ser seg nødsaget å kontrollere. For meg synes derfor makt å korrumpere. Man mister gangsynet av hensyn til et «større» perspektiv. For vanlige mennesker medfører det som oftest at de blir ofret på konfliktens alter.

Ikke slik med årets fredsprisvinnere, Kailash Satyrathi og Malala Yousafzai. De er begge enkeltmennesker som har utvist et mot og engasjement som strekker seg langt utover hva de fleste andre mennesker utøver. De føyer seg inn i rekken av andre enkeltmennesker og ideelle organisasjoner som driver humanitært og/eller ideologisk (demokratisk) arbeid, uten våpenbruk. I denne sammenheng vil jeg gjerne trekke frem den kinesiske demokratiforkjemperen Liu Xiaobo, som ble tildelt Nobels fredspris i 2010, og den humanitære organisasjonen Leger Uten Grenser, som ble tildelt Nobels fredspris i 1999.

I 2012 var jeg i Beijong. Her ble jeg vitne til, fra hotellrommet som vendte ut mot en trafikkert gate, at en mann, bærende på en plakat, kastet seg på kne foran en eksklusiv sort bil med sotede vinduer, mens han holdt plakaten høyt over hodet med skriften vendt mot bilen. Det gikk ikke mer enn noen ganske få sekunder før en håndfull menn sprang opp, som fra intet, og kastet seg over den knestående mannen og brakte ham vekk. Hvem var disse mennene som spratt frem lik esketroll? Hva skjedde videre med mannen som kastet seg foran bilen? Ble han sluppet løs eller «fordampet» han bare, slik som mennesker i sci-fi-romaner? Og hva ville mannen med sin demonstrasjon? Jeg vet ikke noe mer om dette konkrete tilfellet, men jeg fikk siden høre at det er en gammel kinesisk tradisjon å kaste seg på kne foran herskeren som en siste petisjoninstans. Enn videre så jeg med egne øyne at selv om Kina tilsynelatende oppfører seg som en moderne kapitalistisk stat, så mangler de demokratiske rettighetene fullstendig. Selv syntes jeg det var bra at Liu Xiaobo ble tildelt Nobels fredspris, slik at verden til stadighet skal ha en påminnelse om hvordan det står til med de fundamentale demokratiske rettighetene i Kina. Og jeg synes det er ynkelig av norsk næringsliv å sutre over nedgang i lakseeksporten. Mennesker burde være viktigere enn laks. I så måte burde Norge åpenlyst støtte studentene i Hongkong og dissidenter i Kina.

Etter at Norge fikk sin første ebola-pasient, er det viktige arbeidet som Leger Uten Grenser gjør kommet oss alle nærmere enn noensinne. Pasienten som i disse dager kjemper mot sykdommen ved Ullevål sykehus i Oslo, er nemlig ansatt i Leger uten Grenser. De ansatte i denne organisasjonen bedriver medisinsk og humanitært arbeid, ofte med fare for egne liv. I forbindelse med norsk deltakelse i krigen i Syria stilte SV-lederen seg tvilende til våpenbruk. En representant for regjeringen Solberg hevdet i den sammenheng at man ikke kunne stoppe krig ved hjelp av «plaster og bandasjer». Jeg synes det var utrolig flåsete og umodent sagt. Når har krig og voldsbruk stoppet bruk av krig og voldsbruk? Ser man må menneskenes historie er den full av endeløs blodsutgytelse og unødvendig lidelse. Vårt eneste håp er at «folk flest» tar til vettet og begynner å plastre hverandres sår fremfor å grave dypere i dem. På ett eller annet tidspunkt må man legge konflikten bak seg (død) og begynne fra scratch.

I den forbindelse vil jeg nevne det tidligere Jugoslavia. Etter borgerkrigene der på 1990-tallet er landet blitt delt opp i flere miniputtstater. Men ikke slik at de kristne bor i en stat og muslimer i en annen. Alle statene består av majoritets- og minoritetsgrupper. Enn videre; infrastrukturen ble laget da Jugoslavia var et samlet rike. Med de nye grensene må man flere steder passere hverandres grenser, dersom man vil ta korteste vei fra ett sted til et annet. Tidsmessig kan det likevel bli den lengste veien, fordi overivrige tollere ikke vil gi seg før de har skrudd fra hverandre kjøretøyet. For å komplisere det hele mest mulig; de nye statene har også forskjellig offisielt språk og valuta. For en turist som vil se «det hele» kan det fortone seg unødvendig tungvint. Det samme syntes to av våre lokalguider også å gjøre, begge unge mennesker i 20-årene, oppvokst etter borgerkrigen og de etniske utrenskningene. Begge mente at det var på høy tid å legge konfliktene bak seg og begynne å samarbeide, statene i mellom. Tenk om den oppvoksende slekt over hele kloden kunne tenke på samme måte? Vel har vi tapt mye, men ønsker vi å vinne det tilbake gjennom å ofre generasjon etter generasjon på krigens og terrorismens alter?

I den forbindelse er det umulig å unngå Midtøsten-konflikten som vel har vart i mer enn 2000 år. Selv romerne klagde over hvor brysomt området var. I moderne tid, etter 2. Verdenskrig, ble Israel opprettet – med de konflikter det senere har medført i området. Jeg skal ikke stikke hånden inn i det hvepsebolet konflikten mellom Israel og palestinerne utgjør, men hvor mange ganger skal Norge bidra økonomisk til gjenoppbygningen av Gaza? Området er blitt ødelagt tre ganger på relativt få år. Og det er ingenting som tyder på at ikke Israel vil skyte spurv med kanoner neste gang staten føler seg truet. Så lenge palestinernes demokratisk valgte regjering, Hamas, har som målsetting å se Israel jevnet med jorden, vil det ikke bli fred i området. Israel er en realitet – man kan like det eller ikke – og vil selvfølgelig forsvare seg. Men hva med den menneskelige lidelse? Hva hadde palestinske barn valgt, dersom de fikk velge fritt? Uansett hvor naivt det kan høres ut, er det humanitært arbeid, ikke mer vold, denne regionen trenger. Samt øvelser i å akseptere hverandre, gi hverandre rom til å leve og skape en økonomisk fremtid for seg og sine. Men jeg er ikke mye optimistisk. Israel synes å ha for mange støttespillere som lar dem «løpe løpsk», uten særlige konsekvenser.

Tilbake til fredelige fredsprisvinnere. Jeg håper at neste års fredspristildeling vil fortsette i samme ånd som årets. Vi trenger modige mennesker som er villig til å gi av seg selv for å gjøre noe for andre. Uansett hva kritikerne måtte si, er det den eneste måten å skape reell fred på; å sette andre foran seg seg selv. Gratulerer så meget, Kailash Satyrathi og Malala Yousafzai.

marita.synnestvedt@gmail.com

Advertisements

One comment

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s