Det som i utgangspunktet skulle ha vært en grei flyvning fra Lomdon til Madeira, utviklet seg til å bli en erfaring utenom det vanlige, for å bruke en positiv språkbruk.

Hadde jeg sendt et såkalt tusentips til VG, ville overskriften selvfølgelig ha vært Nordmenn i flydrama på Madeira – eller noe med tilsvarende dramatisk effekt – men siden flyet gikk fra London (ikke Oslo), og gemalen og jeg var de to eneste nordmenn ombord i flyet, var vel hendelsen i bunn og grunn uinteressant for medier som lever av å skrive om det som angår «folk flest». Men faktum er at et Norwegian-fly (DY2464) måtte avbryte to landingsforsøk på Madeira den 22.11.2014. Alle som har fulgt med på Air Crash Investigation vet at det kan være en potensielt farlig situasjon. Dersom mannskapet gjør en feilvurdering, kan tusen og ett være ute.

Det som i utgangspunktet skulle ha vært en grei flyvning fra Lomdon til Madeira, utviklet seg til å bli en erfaring utenom det vanlige, for å bruke en positiv språkbruk. Da flyet nærmet seg Madeira, ble vi bedt om å kretse rundt øya. Det hadde oppstått landingsproblemer på grunn av vindforholdene – det kom kastevinder fra alle kanter – og vårt fly var nummer tre i rekken. Etter å ha kretset rundt i en drøy time, måtte flyet dra til naboøya, Porto Santo – som tydeligvis har en flyplasssom ligger noe mer i le, siden flyet tydeligvis kunne lande problemfritt der – for å bunkre mer drivstoff. Deretter fløy vi tilbake til luftrommet over Madeira, i håp om at vinden skulle ha løyet, slik at vi skulle kunne lande trygt ned på rullebanen. Det var i hvert fall planen.

Realiteten var at vindforholdene var like ustabile på dette tidspunktet som tidligere, men flymannskapet ville i hvert fall prøve å sette flyet trygt ned på bakken på Madeira, og denne gangen stod vi som nummer en i køen. Det var ingen andre fly som aket å lande den kvelden. De hadde gitt opp og blitt omdirigert til henholdsvis Lisboa og Kanariøyene. Med min kunnskap fra Air Craft Investigation, var jeg ikke like lysten på å forsøke å lande som kapteinen. Men som passasjer uten makt og myndighet, hadde jeg ingen annen mulighet enn å stole på at flymannskapet visste hva de gjorde.

De som har vært utsatt for alvorlige ulykker (eller katastrofer) synes alltid å fortelle om stillheten ombord. Rent umiddelbart ville i hvert fall jeg ha trodd at dramatiske situasjoner frembringer dramatiske lyder og andre kroppslige utfoldelser. Nå kan jeg bekrefte at den mest uttrykte lyden er dørgende stillhet. Selv smårollingene, som hadde skreket mesteparten av turen, skjønte at noe var i gjære. Ingen av dem mælte en eneste lyd. Kanskje fornemmer de på foreldrene sine når en potensiell fare truer? Jeg er i hvert fall glad det ikke var meg som satt der med en baby på fanget eller reiste alene, uten en å holde i hånden eller bli trøstet av. Hvis en ulykke først skulle skje, ville gemalen og jeg i hvert fall ha vært sammen om den.

Jeg både følte, hørte og skjønte at det første landingsforsøket ble avbrutt. Når et fly skal lande, må det minske farten. Men uten en viss fart, blir det også umulig å fly. Ved avbrutte landingsforsøk må man altså gi full gass på riktig tidspunkt. Ellers vil flyet fort kunne steile, og da går det som det ofte går; nok et kapittel i serien Air Craft Investigation. Vårt flymannskap fulgte imidlertid læreboken til punkt og prikke. Ikke bare en gang, men to ganger. Og hele tiden holdt den kabinansvarlige oss som passasjerer orientert, på både en profesjonell og empatisk måte. I stedet for å foreta et tredje landingsforsøk ble vi heldigvis omdirigert tilbake til naboøya, Porto Santo. Der stod bussene klare til å frakte oss til et nærliggende hotell, hvor vi skulle overnatte. Her stod utmerkede rom klare og vi ble tilbudt både varm og kald mat, samt fri flyt av vann, vin, øl og annen drikke. Og her ble det knyttet bånd mellom passasjerene på en helt annen måte enn på en vanlig flyreise.

Morgenen etter blåste det fremdeles, men ikke på langt nær så mye som dagen før. Ut på formiddagen ble vi fraktet ut til flyplassen. Her ventet flyet – som allerede hadde vært en tur til og fra Las Palmas – flyet på oss, samme mannskap som dagen før. Vi hilste på hverandre nærmest som gamle kjente. Inkludert take off og landing tok hele flyturen 20 minutter. Som den kabinanvasrlige sa; en så kort flytur hadde de aldri vært med på. Ikke jeg heller. Da vi landet trygt ned på Madeira, brøt applausen løs. Flymannskapet ble tiljublet som om de skulle være operastjerner eller fotballspillere. Jeg har alltid vært fornøyd med Norwegian. Jeg er blitt enda mer fornøyd etter denne turen, selv om vi ankom Madeira nesten et døgn forsinket. Man kan tross alt ikke klandre Norwegian for værgudenes luner. Da det gjalt, fremviste Norwegian profesjonalitet til fingerspissene. Takk skal dere ha.

marita.synnestvedt@gmail.com