Norge i våre hjerter

NorgeVi går i barnetog den 17. mai – og tidligere også russetog, som ved flere anledninger er blitt avlyst i Oslo på grunn av fyll, spetakkel og mangel på folkeskikk. Begge deler er imidlertid eksempler på særnorske skikker som har en ting til felles: De er ikke så urgamle som enkelte later til å tro.

For knappe hundre år siden var barnetog den 17. mai noe som hørte borgerskapet til. Arbeiderbarna gikk i tog den 1. mai og nøyde seg med det. Det samme med russetoget. Høyere utdannelse var for de få, samfunnseliten, de fleste hadde nok med å holde hodet over vannet og sulten utenfor døren til ettromsleiligheten i den triste gråbeingården på østkanten i Oslo.

Går man tusen år tilbake i tid var vi ikke en gang kristne. Mens Europa ellers hadde bedt til Gud, jomfru Maria og Jesus i åtte hundre år, tviholdt de barske norske karene på tøffinger som Odin og Tor med hammeren. Og når de dro på shoppingtur i vesterled (les England), så slo de i hjel munkene, voldtok nonnene og plyndret alle klostrene langs kysten før de vendte hjem for å vise frem byttet. Den norske væremåten var med andre ord ikke mye å skryte av.

Og da vi først ble kristnet, var det som katolikker; en kvinneundertrykkende religion som i mange land, deriblant Irland, forbyr abort (noen steder også selv om det er fare for morens liv) og er skeptiske til prevensjonsmidler. Senere har vi stort sett løsrevet oss fra religionens tyngende åk, men uten at vi egentlig har opprettet noen felles andre tradisjoner som kan binde landet sammen i et stort fellesskap. Vi har 17. mai, cupfinalen på Ullevål og Melodi Grand Prix.

Uten en egen solid kulturell ballast vil vi heller ikke ha noe ståsted i forhold til andre kulturer. Vi blir som tørre svamper som suger til seg av andre kulturers språk, musikk, kunst, film, litteratur, mat og så videre. Og slik er det gått til at pizza (Grandiosa) er Norges nasjonalrett, ikke kjøttkaker i brun saus eller får i kål, i hvert fall etter salgstallene å dømme. Hvem skulle trodd at pizza først begynte å dukke opp på norske bord en gang på 1970-tallet? Og at (kaffe)barer på hvert gatehjørne for knappe 15 år siden var noe som hørte Syden til? Nå er det omvendt. Vi er blitt mer kontinentale enn sydlendingene, til tross for at vi ikke vil ha noe med dem å gjøre, samarbeidsmessig sett. Særhet er fortsatt noe som preger Annerledeslandet.

Og når det gjelder sydlendinger – italienere, spanjoler, grekere – skal vi ikke lenger tilbake enn til 1960-tallet før disse ble klassifisert som degos, en slags lavere form for mennesker uten vår dannelse og utdannelse. Men det var før nordmenn flest hadde sett Akropolis og Colosseum med egne øyne og for alvor innsett at degoskulturen stod himmelhøyt over deres egen ikkeeksisterende kultur. Nå er det ingenting annet som gjelder enn eget landsted i Toscana.

Dagens degos er innvandrere i Norge, først og fremst muslimer hvis tro oppfattes som skremmende. Deres mål er å utbre Allahs ord og lover over hele verden, det samme som norske misjonærer har holdt på med i hundre år eller mer. Forskjellen er bare at de sprer Guds ord, ikke Allahs. Både kristne og muslimer har også tatt våpenmakt i bruk for å spre det glade budskap. Blant annet Norge ble kristnet på den måten. Man overgav seg ikke uten (til dels) hardnakket motstand og blodige kamper med døden til følge. I så måte har vi nok antakelig mer til felles med dem vi frykter enn vi ønsker å innse. Det er ikke for ingenting at en muslimsk imam nå ønsker å bli Kristelig Folkeparti-politiker.

Det er ingenting i Koranen som tilsier at et muslimsk land også må innrettes som et (kvinneundertrykkende) diktatur. På den annen side finnes det ingen land der islam er den største religionen som ikke også er en diktaturstat, i hvert fall ikke noe demokrati slik vi er vant til (og ønsker) å ha det. Det er med andre ord ingen grunn til å ta noen sjanser, særlig ikke dersom muslimske innvandrere (menn) ønsker å ta med seg sine religiøse og kulturelle holdninger som maktmiddel til f eks å holde kustus på resten av familien (les kone og unger). Demokratier er blitt veltet før og vil sikkert også kunne bli det i fremtiden, hvis vi ikke hele tiden kjemper for å beholde det. I så måte gjorde vår egen statsminister, Jens Stoltenberg, for en tid tilbake et fremstøt for å innskrenke norsk ytringsfrihet – av respekt for religion (les islam). Kanskje det fra hans side bare var et forsøk på å fiske muslimske velgere, men det viser med all tydelighet hvor skjørt et demokrati kan være, hvis det ikke fortløpende dyrkes og vedlikeholdes.

Stater som ønsker å være demokratiske (Tyrkia, Egypt), men som på grunn av press fra religiøse (islamske) grupperinger sliter med å få det til, gjør i hvert fall hva de kan for å holde religion og religiøs symbolikk unna det offentlige rom. I motsetning til Norge, er det derfor forbudt å gå med hijab på skoler og universiteter, til tross for at islam er hovedreligionen. Kanskje har disse landene noe mer erfaring enn Norge med hva som kan (og vil) skje, dersom konservative religiøse miljøer får dominere?

I dagens Norge står enkelte demokratiske prinsipper sterkt i befolkningen, hva enten vi står til høyre eller venstre for det politiske sentrum. Disse er: Ytringsfrihet, Religionsfrihet, Likestilling. Og som sådan må de betegnes som vår kulturelle ballast. I møte med fremmede kulturer, der kanskje ingen av disse prinsippene står særlig sterkt, er det derfor vår plikt som beskyttere av et levende demokrati å stå fjellstøtt på disse – og aldri vike en tomme, ikke en gang av respekt. Vi bør heller ha i mente hva vi blir innpodet som turister når vi besøker fremmede land: Når man er i Roma, gjør som romerne. Bør vi ikke kreve det samme tilbake? I hvert fall i forhold til våre grunnleggende prinsipper? Det er i så måte ytterst betenkelig at Likestillingsrådet anså politiets forbud mot hijab som et brudd på Likestillingsloven. Dette til tross for at hijab i seg selv er et kvinneundertrykkende plagg som attpåtil seksualiserer jenter ned i barnehagealder. Når jenter under pubertetsalderen iføres plagg som skal hindre voksne menns seksuelle begjær å gå over styr, burde det heller være grunnlag for å stille spørsmål ved muslimske menns seksuelle preferanser. I hvert fall fra et likestillings- og menneskerettslig synspunkt.

Å la være å ta opp ubehagelige temaer, av frykt for å trå feil eller misoppfattes, blir fort veldig galt det også, i beste fall feigt. Norske myndigheter, med Ap i spissen (bortsett fra enkelte (desperate) utspill fra Jan Bøhler) fremstår som krontappen på typisk norsk feighet. De tar ikke i kontroversielle innvandrerspørsmål med ildtang en gang. Dette til tross for at offentlige statistikker fra SSB (Statistisk Sentralbyrå) med all tydelighet viser at Norges innvandrere ikke bare er snille og eiegode mennesker hvis høyeste ønske er å bidra til økt norsk brutto nasjonalprodukt. Tvert i mot dominerer de på en del verstingstatistikker (overfallsvoldtekt, ungdomskriminalitet, narkotikahandel, trygdesvindel, kvinnemishandling) som i hvert fall ikke går ned dersom man setter skylapper for øynene og later som om problemene ikke eksisterer.

For ikke å snakke om sviket mot innvandrernes barn og barnebarn – barn født og oppvokst i Norge som tvinges til å følge kulturelle spilleregler (forbud mot å delta i svømmeundervisningen på skolen, på ekskursjoner på klasseturer, arrangert ekteskap) de ikke føler seg komfortable med. Barn og ungdommer som nektes å ha norske kjærester, som ikke får bo på egen hybel, men må bo hjemme til de gifter seg med en som foreldrene har valgt ut for dem fra sitt eget hjemland. Hvor ligger våre grunnleggende demokratiske rettigheter – ytringsfrihet, religionsfrihet, likestilling – i dette? Hvorfor er det slik at en stor del av befolkningen (les ikke-vestlige innvandrere) skal kunne unntas norske lover og etiske normer og bli behandlet som hellige kyr – urørbare? Er det fordi vi selv er som kulturløse amøber, uten et (solid) forankret ståsted, som bare lar seg drive med, uten mål og mening?

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s