Gratis helsetjenester dyrere enn man skulle tro

sykehus2For en tid tilbake ble jeg lagt inn på sykehus for en livsnødvendig operasjon. Og i effektivitetens navn ble jeg utskrevet allerede dagen etter operasjonen – med beskjed om å kjøpe inn nødvendig utstyr og medisiner for å kunne opprette min egen midlertidige filial av Helse-Norge. Alt i alt måtte jeg ut med kr 1.500 til blodfortynnende sprøyter, smertestillende midler, bandasjer, transport og kontroll. Et relativt høyt beløp, tatt i betraktning av at vi fortsatt regner sykehusopphold som gratis. Man skal ikke måtte frasi seg en livsnødvendig operasjon fordi man ikke har råd til å betale for den. Det er slik de har det i USA, ikke i Norge. Tror vi.

For meg var ikke det verste at jeg ble hjemsendt før jeg var i stand til å ta vare på meg selv – jeg har tross alt en ektefelle som kan skjøtte den jobben. Det verste var at det ble forventet at jeg skulle sette sprøyter med blodfortynnende midler på meg selv, selv uten en gang å ha fått øve på det på forhånd. Jeg er ikke redd for sprøytestikk, men å stikke seg selv – med vilje?! Der går grensen for meg. I mitt tilfelle fikset ektefellen det også – han hadde prøvd én gang i det militære. (Hvor mange ganger unnlot han å nevne for meg). Men hva med dem som ikke har noen pårørende som kan steppe inn i rollen som sykepleier – kan de bare tilkalle en hjemmetjeneste som fikser alt?

Jeg reagerte mest på utgiftene. Kr 1.500 er mye dersom man lever på trygd eller sosiale stønader. Av et månedsbeløp på kr 10.000 utgjør det 15 pst. Det er mye, når man i utgangspunktet ikke har rom for (kan tåle) uforutsette utgifter. For sammenligningens skyld utgjør 15 pst av en månedsinntekt på kr 30.000 kr 4.500. Det er mulig at den som tjener såpass mye ikke lar seg affisere av et slikt beløp, men man kan ikke lenger snakke om at det er gratis å bli lagt inn på sykehus i Norge. Penger som burde ha gått til pasientene brukes vel til hensiktsløs dokumentasjon her som (alle) andre steder i det offentlige forvokste byråkrati.

Det aller verste er at den som lever på et minimum (uføretrygd, arbeidsavklaringspenger, sosialstønad) kan komme til å måtte takke nei til operasjon fordi vedkommende ikke har råd til å betale de utgiftene som sykehusene har veltet over på pasientene. Kanskje det er like bra at man ikke får denne informasjonen på forhånd, men først etter at inngrepet er gjort og ikke kan reverseres. Men hva skjer hvis en pasient verken har råd til å betale for drosje eller bandasjer? Blir vedkommende liggende i gangen til noen kommer og henter ham?

marita.synnestvedt@gmail.com

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s