Oslos byråd for byutvikling, Bård Folke Fredriksen (H), skrev i Aftenposten den 21. november 2012 et lengre forsvar for de politiske vedtak som har ført til nedhuggingen og bruksendringen av Ekebergskogen. Som han selv sier: Demokrati handler ikke bare om retten til å protestere, men også respekten for at demokratisk fattede beslutninger skal iverksettes. Uttalelsen er tydelig myntet på de ”tullingene” som (fremdeles) foretrekker skog fremfor asfalt og betong og bruker sin ytringsfrihet til å forsøke å forklare hvorfor. Foreløpig nok om det.

På et mer generelt grunnlag kan man imidlertid stille spørsmål ved om i hvilken grad vedtakene om utbyggingen av Ekebergskogen virkelig er blitt fattet gjennom en demokratisk prosess. Det er nemlig stor forskjell på prosess og lovlig fattet vedtak. Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt Oslo nok en gang skal søke om å få arrangere et vinter-OL, snakkes det om å avholde en folkeavstemning og om 16-åringer også skal få være med å stemme. Når det gjelder bruksendringen av Ekebergskogen, ble denne diskutert og utredet i lukkede rom i en toårsperiode før de folkevalgte politikerne fikk et forslag servert på en tilsynelatende gulltallerken som de simpelthen ikke kunne si nei til. Fordi forslaget kom tett opp under kommunevalget 2011, ble prosessen sågar påskyndet. Det borgerlige byrådet fryktet at de kunne miste flertallet og dermed flertall for utbygging av Ekebergskogen. Når det gjelder utredningen, satt de samme beslutningstakere på alle sider av bordet. Oslos nye attraksjon er således et slående eksempel på en udemokratisk prosess og hvordan makt kan misbrukes av dem som har innflytelse. Hvorfor ble det ikke avholdt en folkeavstemning om bruksendring av Ekebergskogen? Og hvorfor hastet det med å få trumfet gjennom vedtaket før valget og ikke etter?

Antakelig er nok slaget om å hindre at Ekebergskogen blir omgjort til skulpturpark (egentlig et showroom for Ringnes’ skulpturer – han kan selge dem eller bytte dem ut etter eget forgodtbefinnende) dessverre tapt. I forbindelse med anleggelsen er det nå satt opp store plakater flere steder i området der det argumenteres for økt tilgjengelighet. Området påstås å ha vært så lite tilgjengelig for allmennheten, det er på høy tid å gjøre noe med det. Dette er å skyve (misbruk av) mennesker med bevegelsesproblemer fora seg. Ekebergskogen har alltid vært tilgjengelig for alle, selv bymiljøetatens biler som regelmessig tømmer søppelkurver, måker snø og strør hovedveiene. Når det gjelder ridestiene – som dessverre nå blir borte – har de alltid vært tilgjengelig for funksjonshemmede og andre til hest. Terapiridning har i alle år vært et meget populært og tiltrengt tilbud til mennesker med bevegelsesproblemer. Skulpturparken setter en effektiv stopp for at denne kan foregå i friluft (Ekebergskogen). Dersom byråden virkelig mener at mennesker som sitter i rullestol må gis anledning til å komme seg frem over alt, må f eks også Nordmarka hogges ned. Mesteparten av denne er pr i dag utilgjengelig for andre enn skiløpere, joggere og spreke mosjonister. Det betyr imidlertid ikke at det nødvendigvis føles som et savn. Også bevegelseshemmede kan se på (uberørt) natur som et verdifullt gode i seg selv.

Planene for Ekebergområdet har blitt holdt – og blir fremdeles holdt – skjult for allmennheten. Neste trinn i utbyggingen gjelder området som i dag utgjør Ekeberg Camping. I det opprinnelige forslaget var dette området regulert til parkeringsplass for blant annet busser som skal besøke skulpturparken. I forslaget som ble lagt frem for avstemning var reguleringen av dette området tatt ut. Muligens fordi det psykologisk sett er bedre å gå frem stykkevis og delt, dersom man virkelig ønsker noe fullt og helt. De neste ”slagene” vil garantert stå om reguleringen av den nåværende Ekeberg Camping, campingplassen med Oslos beste utsikt. Vil Oslos – og landets øvrige – innbyggere virkelig erstatte den naturskjønne campingplassen med asfalt, biler og busser?

Som Oslos byråd for byutvikling, Bård Folke Fredriksen (H), selv sier: Demokrati handler ikke bare om retten til å protestere, men også respekten for at demokratisk fattede beslutninger skal iverksettes. Selv vil jeg tilføye at demokrati, særlig i et samfunn med motstridende økonomiske interesser, i høy grad også handler om å påse at de demokratiske prosessene virkelig blir fulgt og ikke bare brukes som skalkeskjul for beslutninger som allerede er fattet i lukkede rom