De færreste som nyter (drikker) alkohol medgir at de gjør det for rusens skyld. Rus er bare en utilsiktet konsekvens av alkoholkonsumet. Man tilstreber å holde kontroll – inntil det (som vanlig) glipper og man må gi seg overstadigheten i vold, med påfølgende skallebank, blackout, fyllenerver og bondeanger. Nok en gang lover man (muligens) seg selv at det skal bli lenge til neste gang; heretter skal man tilstrebe full kontroll. Alltid.

Av og til støter jeg imidlertid på mennesker som innrømmer at de ruser seg for rusens skyld. Det er følelsen av å gi slipp, overgi kropp og sjel (kontrollen) til en ”virkelighet” utenom seg selv som er forlokkende. Opplevelsen kan i så måte sammenlignes med seksuell orgasme, religiøs ekstase eller det å komme i kontakt med nirvana. Behovet for kontroll/gi slipp på kontroll ligger også til grunn for SM (sadomasochisme) og ekstremsport. Begge sammenligner kicket de opplever med rus, orgasme eller andre ute av kroppen-opplevelser. Denne form for beruselse oppleves også som positiv, noe som er verd å etterstrebe.

Innenfor religiøs kult har man brukt seksuell aktivitet (orgasme) som middel for å oppnå ekstase og på den måten komme i kontakt med guddommen. Følelsen av å være ute av kroppen blir tolket som om sjelen virkelig er ute av kroppen og dermed fri til å oppnå kontakt med Gud. Man kan i den forbindelse spørre seg om hvorvidt munker og nonner gjennom tidene har brukt seksuell selvtilfredsstillelse – eller om de nøyde seg med selvsuggesjon – som middel for å oppnå kontakt med Gud (ekstase). I så fall; hva var viktigst – den seksuelle orgasmen eller det ekstatiske møtet med Gud?

Innenfor buddhismen regnes Nirvana – en ideell tilstand av ro, harmoni, fred og stabilitet, fri for uro, ufred, forvirring og lidelse – som den høyeste tilstand et menneske kan oppnå. Det minner umiskjennelig om beskrivelsen av en tilstand (rus) man kan oppleve ved bruk av legale (medikamenter) og illegale narkotiske stoffer. Det er således ytterst fristende å stille spørsmålet: Hvilket stoff gikk egentlig Buddha på, da han fant sitt Nirvana? Og hvorfor er det slik at Nirvana i mange tilfeller er å foretrekke fremfor RL (Real Life)?

Som resultat av en ikke helt vellykket (mislykket) ryggoperasjon har jeg personlig gått den lange veien gjennom helseapparatet, fra behandlingstilbud (med forsett om helbredelse) til tilbud om lindring av kroniske smerter. Også medikamentelle, tilført intravenøst. Den gode følelsen, når sjelen kan frigjøre seg fra kroppens smertehelvete og begi seg på fri flukt i universet, er ubeskrivelig. Det nærmeste jeg kommer er å sammenligne med Nirvana. Hvis man også kan dø på en slik måte, vil Døden heller ikke oppleves som en fiende, men en kjærkommen venn. Jeg har selv vært til stede ved et planlagt dødsfall, idet legen og sykepleierne skrur av maskineriet som holder en (døende) pasient kunstig i live. Det eneste som ikke ble slått av var tilførselen av smertestillende og beroligende medikamenter. Jeg velger derfor å tro at vedkommende døde i en herlig og befriende lykkerus.

Medikamentell intravenøs behandling kan i noen tilfeller gi hallusinasjoner. Det gir en reell følelse av å bevege seg i en annen verden eller dimensjon, langt sterkere enn en vanlig drøm man kan oppleve under søvn. Sjelen føles ikke utslukket, slik som i Nirvana – den er høyst til stede, men heldigvis befridd fra det begredelige legemets mange begrensninger. Når man de fleste timer av døgnet, dag etter dag, måned etter måned, kanskje i årevis føler seg som fengslet (innsatt) i en ubehjelpelig kropp, kan man bli villig til å betale en (relativt) høy pris for selv kortvarige lykkestunder. Disse lykkestundene tilfører også sjel og legeme positiv energi, i form av opplevelser (om enn fiktive) man kan ”livnære” seg på i en ellers mistrøstig hverdag.

I den forbindelse sammenligner jeg meg selv med narkomane, slike som man ser bli hundset av politiet ved Sentralstasjonen i Oslo; vi er alle blitt forelsket i rusen. Og jeg finner det rett ut skammelig at samfunnet kan fortsette å diskriminere syke mennesker på denne måten. Det burde ikke spille noen rolle på hvilken måte man har kommet til den erkjennelse at rusen er et sårt tiltrengt (nødvendig) tilfluktsted. Poenget er at den er det – og at det ikke er mulig å oppnå samme virkning annet enn ved tilførsel av medikamenter. Sannsynligvis har de som forsøker å få legalisert hasj og marihuana kommet til samme konklusjon; stoffet blir som en vitamininnsprøytning eller en vaksinasjon mot en tøff hverdag. Når rusmidler brukes på denne måten, kan man ikke sammenligne dem med alkohol som man drikker til fest, men nødvendige og livsviktige medikamenter, slike man ellers ikke nøler med å gi uhelbredelige syke.

Smerter kan nok graderes, men ikke av andre. De fleste vil derfor finne det riktig å utstyre en kreftsyk i siste stadium med alle tilgjengelige smertereduserende medikamenter. Samfunnet er likevel ikke kommet dit hen at også kronikere, som følge av fysiske og/eller psykiske plager, herunder også narkomane, kan stille i samme kategori, hva angår behovet for smertelindring. Noen barn er brune, noen barn er gule, andre barn er hvite sang vi i min tid på barneskolen. Det var på den tiden det ennå ikke ble oppfattet som diskriminerende å klassifisere mennesker etter hudfarge. Men inni er vi like, konkluderte vi likevel noe feilaktig med. For vi er (heldigvis) ikke innvendig like på annen måte enn at vi er utstyrt med omtrent de samme organer og at vi har noen grunnleggende behov til felles. Ellers er vi forskjellige. Og det er sannsynligvis denne forskjelligheten som gjør at noen kan få gehør for hva som er best for andre. Utseendemessig er det (fremdeles) stor forskjell på meg selv og en tilfeldig gatenarkoman. Men inni er vi temmelig like i det minste på ett punkt; vi har begge bbehov for de fristundene medikamentene gir oss.

marita.synnestvedt@gmail.com