Norsk språkråd har anerkjent begrepet å nave som et gangbart nytt uttrykk. Det går med andre ord an å skrive nave uten å få refs av norsklæreren eller korrekturleseren. Enkelte trygdete har imidlertid funnet dette støtende. De hevder at ordet er med på å stemple trygdete – og glemmer således at det ligger to vidt forskjellige tilstander bak uttrykkene. Å nave er aktivt, mens det å være trygdet er passivt. Man velger å nave, men ikke nødvendigvis å være trygdet. Å nave blir synonymt med å shoppe. Man naver altså i den grad man shopper trygdeytelser.

Man kan selvfølgelig diskutere hvorvidt det skal være anledning til å kunne shoppe trygdeytelser. Men slik lovverket fungerer i dag, er det faktisk mulig. Det gjelder blant annet i forhold til arbeidsavklaringspenger (veksling mellom studier og arbeidsledighet) og overgangsstønad. I begge tilfeller er det friske, fullt ut arbeidsdyktige mennesker som mottar en trygdeytelse de etter loven har krav på. Man kan derfor ikke laste en person som naver, like lite som man kan laste mennesker som utnytter skattesystemet for hva det er hvert. Moralen i dette kan man også diskutere. Også om man rett og slett burde endre lovene.

En trygdet velger (som tidligere nevnt) ikke nødvendigvis selv sin status. Men på grunn av en kroppslig eller psykisk lyte eller alder, blir vedkommende satt utenfor arbeidslivet. I denne gruppen finnes det mange som gjerne vil jobbe, men det finnes ingen arbeidsgivere som vil ha medarbeidere som ikke kan jobbe 100 pst (eller mer) eller trenger ekstra tilrettelegning. Mange trygdete føler naturlig nok dette som deprimerende og stigmatiserende – de færreste liker å bli satt på sidelinjen eller bli erklært uønsket – men det har ingenting å gjøre med det å nave. De som arbeider med å få uføre ut i arbeidslivet hevder alle uten unntak at Staten i så måte er den aller verste arbeidsgiveren. Med andre ord nok et eksempel på hvordan våre politikere ikke er å stole på.