Som så mange andre opplevde også jeg i mars 2009 å miste den beskyttende statusen som midlertidig ufør og å bli plassert i samme kø som arbeidsledige – med plikt til å levere meldekort hver 14. dag – ellers ville jeg kunne miste arbeidsavklaringspengene. Enn videre ble min søknad om varig uføretrygd avslått med begrunnelsen av at arbeidsavklaring ikke var blitt utprøvd.

I møte med NAV ble det sagt at man ikke kommer utenom arbeidsavklaring, men at det også kun var en formalitet, en slags universalnøkkel til uføretrygd. Siden jeg har vært ”kunde” hos NAV i mer enn 10år, gikk jeg med på å gjennomgå arbeidsavklaringsprogrammet – jeg har et sterkt behov for å kunne få avklart min status en gang for alle, slik at jeg kan konsentrere meg om det viktigste; min egen helse. Prinsipielt er jeg heller ikke motstander av en slik arbeidsavklaring, bare den er reell.

Arbeidsavklaringen består i mitt tilfelle av et 4 ukers kurs og en 8 ukers praksisperiode. Kurset tar opp temaer som karriere, lag din egen CV, motivasjon, rettigheter og plikter som arbeidstaker. Med andre ord tilpasset en som står uten kjennskap til arbeidslivet. De fleste av mine kursfeller kan da heller ikke en gang snakke forståelig norsk. Som høyt utdannet innen administrasjon og ledelse – og med en kulturell ryggsekk inneholdende blant annet en magistergrad i klassisk arkeologi – føler jeg meg mildt sagt malplassert. På den annen side har jeg ingenting i mot å bidra med mine erfaringer fra et 25 års langt yrkesliv, når jeg først er til stede.

Det var imidlertid ”tilbudet” om den praktiske arbeidsavklaringen som gav meg hakesleppet. Det eneste NAV kan tilby er å sy puter i en vernet bedrift. Dersom jeg ikke vil gå med på dette, risikerer jeg både å miste arbeidsavklaringspengene samt å bli nektet uføretrygd. Og jeg som trodde at arbeidsavklaring skulle være en reell avklaring av min arbeidsmessige kapasitet i forhold til oppgaver noenlunde relevante for min utdannelse og arbeidserfaring. For det er ikke intellektet det er noe i veien med, bare utholdenheten og yteevnen i forhold til tidsfrister. Jeg oppfatter derfor dette såkalte tilbudet som en ren trakassering av meg som person. Vel skal jeg få innvilget en uføretrygd, men først må jeg bite i gresset, legge meg flat og gjøre botsøvelse i form av oppgaver som for en intellektuelt sett høyst oppegående person må føles som nedrige. Hva om jeg går med på å sy puter i åtte uker – og NAV likevel nekter meg uføretrygd? Da har jeg solgt min egen verdighet helt forgjeves. Er det dette NAV ønsker? Å ydmyke meg som menneske?