Norske mediers søkelys på det katolske pavevalget kunne tyde på at nordmenn flest er troende katolikker, ikke at vi nettopp har kuttet Kirkens siste bånd fra hvordan du og jeg skal kunne leve våre liv, uten å bli straffet for den vi er eller ønsker å være.

Jeg for min del har alltid synes at det har vært noe spesielt guffent med menn som foretrekker å munke sammen med andre menn og dertil har et spesielt øye for purunge korgutter. Jeg ville aldri ha overlatt min egen sønn til Vatikanets skjebne – og det tror jeg at jeg har de fleste andre norske mødre med meg i. Men hva er det da med pavevalget som pirrer?

Konklavet, Da Vinci koden, engler og demoner. Hadde det ikke vært for at vi er blitt velsignet med et hav av bøker og filmer som har fokusert på Vatikanet som nøkkelen til vår egen materialistiske verdens frelse, alternativt nærliggende undergang, hadde vi ikke brydd oss. Ikke i Norge. Ikke hvis mediene hadde hatt noe mer interessant å skrive om.

Svart røk. Hvit røk. Det ble ingen svart pave i denne omgang. Derimot en latinamerikansk herremann med sans for samliv med andre menn og yngre korgutter. Slik sett må man vel også kunne si at pavens sentrum ikke lenger befinner seg i Europa. Det er ikke her han har sine fleste tilhengere. Det er i Latin- Amerika og i Asia. Selv Vatikanet er imidlertid mottagelig for forretningsmessig påvirkning. Det handler om markeder, satsning og overlevningspotensial. Hvit røk til tross.