Alle skal med – men hvordan skal det skje?

arbeidDen norske velferdsmodellen bygger på prinsippet om at samfunnet (det offentlige) skal ta vare på dem som ikke har tilstrekkelig økonomi til å kunne forsørge seg selv. I dette ligger utbetaling av alderspensjon til dem som anses for å ha jobbet og slitt lenge nok til å kunne nyte sitt otium og hvile på sine laurbær, arbeidsledighetstrygd til den arbeidsløse (arbeidssøkende), uføretrygd til dem som av medisinske grunner ikke kan arbeide fullt eller delvis og sosialstønad til dem som av sosiale grunner faller utenfor alle gjerder.

I den selvsamme modellen har det imidlertid også utviklet seg et like soleklart prinsipp om at det aldri må lønne seg, økonomisk sett, å gå på trygd fremfor å jobbe. Tjener man f eks betydelige beløp på egen næringsvirksomhet, forfatterskap eller annet, kan man ikke samtidig heve uføretrygd uten at det går på bekostning av andre inntekter. Man må velge; ufør fordi man medisinsk sett må betraktes som arbeidsudyktig eller før (nok) fordi man likevel evner å tjene tilstrekkelig med egne penger til å forsørge seg selv. Også arv og lottogevinster utover et bestemt beløp må i denne sammenheng kunne anses som inntekt.

For en som er ufør i gavnet og ikke bare i navnet virker det derfor noe merkverdig, når man diskuterer hvor meget uføre skal kunne tjene i tillegg til uføretrygden. Er man ikke ufør kun i navnet, dersom en person evner å jobbe fullt i tillegg til trygden? Eller 75pst/50 pst ufør, dersom den reelle arbeidsevnen kan settes til henholdsvis 25 eller 50 pst? Problemet er vel heller at det er svært vanskelig å gradere uførhet matematisk eller strengt skjematisk, fordi det normalt sett ikke er slik en uførhet fungerer. Formen, og dermed arbeidskapasiteten, varierer fra dag til dag. Den ene dagen kan man yte fullt, på linje med friske og oppegående mennesker, de fire neste dagene kanskje tilnærmet ingenting.

Utfordringen må derfor være å finne en arbeidsmåte og et belønningssystem som kan få uføre som makter og/eller ønsker det ut i arbeidslivet på deres egne premisser, ikke etter en på forhånd bestemt, ofte rigid, prosentsats. Ordningen må således være så fleksibel at den tillater den uføre å komme og gå etter eget ønske/behov. Belønningen kan i så måte, i hvert fall i første omgang, begrenses til nytteverdien av positiv kontakt med arbeidslivet og samvær med arbeidskollegaer. Trygden kan (på sikt) erstattes med lønn, dersom lønna er høyere enn trygden. Likevel ikke slik at den uføre får i både pose og sekk; lønn pluss trygd.

Problemet er å finne arbeidsgivere som ønsker eller har reell mulighet til å gå inn på en slik ordning. For det står ikke til å nekte for at arbeidsgivere flest har behov for å få jobben gjort – og helst av en som også har mulighet til å kunne trå til ekstra ved behov, ikke en man aldri kan vite om kommer eller ikke og derfor ikke kan betros viktige arbeidsoppgaver, styrt av knappe tidsfrister. For en arbeidsgiver kan det fort komme til å koste mer enn det smaker. Derfor lar arbeidsgivere flest også være å ansette arbeidstakere som ”lukter” sykefravær og lav arbeidskapasitet.

Sysselsettingstiltakene må derfor være et offentlig ansvar, på samme måte som arbeidsmarkedstiltakene. Det uheldige med de sistnevnte er at de er gjort avhengige av statlige (kommunale) budsjettmidler. Når budsjettet er tomt, stoppes arbeidsmarkedstiltaket umiddelbart opp, uansett om vedkommende trengs eller gjør nytte for seg. Det finnes ikke lønnsmidler og kanskje heller ingen stillingshjemmel i den aktuelle statlige eller kommunale etaten. Vedkommende som går på arbeidsmarkedstiltak må derfor slutte, selv om ingen egentlig ønsker det – og vedkommende gjør en verdifull arbeidsinnsats. Byråkratiet setter som vanlig de mest effektive kjeppene i ethvert hjul som prøver å gå rundt.

Det er ingen grunn til å tro at sysselsettingstiltak for uføretrygdete vil bli noen større suksess, så lenge tenkningen henger fast i bevilgninger, stillingshjemler, årlige budsjettmidler, krav til innsparing og større effektivitet. Selv om funksjonshemmede oppfordres til å søke statlige og kommunale stillinger, skjønner alle som leser stillingsannonsen – vi trenger en medarbeider som elsker å stå på og yte 110 pst – at oppfordringen bare er noe det offentlige har pålagt seg selv å skrive, nærmest sånn for syns eller skams skyld, slik at alle skal se at Staten tar de funksjonshemmede ”på alvor”. Hvor mange funksjonshemmede som virkelig er blitt ansatt i statlig eller kommunal virksomhet de siste 15 årene, hadde vært svært interessant å se. Tall fra SSB viste nylig at 46.000 funksjonshemmede sier de ønsker å jobbe, men blir avspist med trygd.

Den rødgrønne regjeringen ønsker at ”alle skal med”. Svært mange av dem som står utenfor arbeidslivet ønsker også selv å kunne bidra. Men, fordi kravet til økonomisk lønnsomhet og effektivitet styrer og gjennomsyrer hele samfunnet, fra helsevesen og skolevesen til kunst- og kulturliv, blir oppfordringen bare en tom floskel, en klisjé beregnet på 17.maitaler og andre festtaler som ikke har noen politisk betydning. For arbeidslivet kan heller ikke få både i pose og sekk; 100 pst arbeidsdeltakelse og 100 pst effektivitet. Noe må man rett og slett fire på, for at det skal gå i hop.

marita.synnestvedt@gmail.com

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s