Han ligger rett ut på gulvet med sprikende armer og bein. Skjorten er flerret til side og avdekker en kritthvit kulerund mage. Han ser mest ut som en strandet hval.

-Han der er ferdig, sier gemalen.

-Å? Hvordan kan du vite det?

-Se på øynene, de er helt glassaktige. De kan like gjerne gi opp.

Men de som fortvilet prøver å gi den hvite hvalen livet tilbake, gir ikke opp. Nå kommer også noen ilende til med en hjertestarter mens andre prøver å skjerme området som best de kan. Traller og containere blir skjøvet sammen til et beskyttende hjørne der kampen på liv og død kan kjempes videre mens livet haster forbi.

Vi befinner oss på en flyplass i Sør-Tyskland et sted. På vei fra en destinasjon til en annen. Vi har halvannen time å slå i hjel og har funnet frem til det minst ukoselige stedet å sitte ned for en matbit. Bare tanken på flere gummiaktige rundstykker med svett ost og tørr skinke virker i øyeblikket langt mer frastøtende enn den oppblåste hvalen som ligger og dør noen meter unna. Til tross for en viss avskjerming, har vi likevel fullt innsyn. Resten av verden synes ikke å bry seg. De haster av sted, på vei til eller fra et fly, uanfektet av alt annet enn sitt eget bestemmelsessted.

-Hva vil du ha å spise?

-Jeg har lyst på noe varmt. Ikke bagett, i hvert fall.

-De har chili con carne. Skal vi prøve den?

Kein schwein (ohne Fleisch?). Für Alles. Halal und Koscher. Religion macht nicht Frei. Tysk har aldri vært min sterke side. Men chilien smaker godt. Rykende varm og sterk. Tyntflytende, nærmest som suppe. Den jeg lager er mye mer grøtete. Neste gang skal jeg lage den mer flytende, slik som denne. Og så er den servert i store hvite boller, nærmest som små trau. Slike må jeg ha. Suppetallerkener er ut. Boller er in. Sånne man kan sette inn i stekeovnen for gratinering. Vil noen merke om jeg putter to tomme suppeboller ned i sekken min? Så slipper jeg stresset med å løpe rundt i hele byen for å kjøpe.

-Nå skjer det noe!

Gemalen peker mot det livløse hjørnet. De synes å ha gitt opp. Førstehjelpsutstyret er pakket sammen. Liket er tildekket av hva som ser ut om gullfolie. Rester etter juledekorasjon? Den hvite hvalen er blitt et stykke marsipan, pakket inn i gullpapir og cellofan. Hvorfor kan de ikke bare flytte ham? Kan man ikke vise den avdøde litt respekt i stedet for å la ham ligge på gulvet til allmenn beskuelse? Inn toger det tyske Kriminalpolizei. Ordnung muß natürlich sein.

-Kanskje åstedet må sikres på grunn av et mistenkelig dødsfall? Tenk om han er narkotikakurer – og så gikk det hull på et av kondomene med heroin i – og vips, Kaputt! Chilien virker tydeligvis befordrende på min fantasi.

-Han der? Gemalen rister på hodet.

-Med den pondusen står man i fare for å stryke med når som helst.

Rock and roll. Det er bare gutta i Rolling Stones som synes å overleve hva det måtte være. Vi andre blir innhentet av vårt tøylesløse skjørlevnet lenge før vi fyller 60. Livsstilssykdom kalles det, når lungene klapper sammen og leveren ikke makter mer av sigg og børst. Hjertet møter veggen og nekter å slå mer. Det er ikke lenger bryllup, barnedåp og konfirmasjoner som samler slekta, det er begravelser av menn som ennå ikke har gått av med pensjon. Kanskje Stoltenberg bare skulle fjerne advarslene på røykpakkene og sette ned prisen på alkohol, så slipper ha å gjøre noe mer med pensjonsreformen? Garantert sykehjemsplass til alle over 90, du liksom. Vi dør lenge før – fordi vi har gått på akkord med oss selv og utfordret selve livet, ikke skjenket det en tanke å ta de fornødne forholdsregler for å kunne ta i mot vår statlig garanterte sykehjemsplass mest mulig ship shape og fit for fight.

-Nå må vi raska på. Det står boarding på flyet vårt.

Gemalen har som vanlig full kontroll. Det samme synes også Derrick und Herr Klein å ha, selv om marsipanklumpen fremdeles ligger på gulvet, innpakket i gullpapir. Godt og vel 125 kilo. Mitt forhold til Niederegger Marzipan kommer aldri til å bli det samme.

Rock and roll.

Vi haster av sted.

På vei til neste bestemmelsessted.

marita.synnestvedt@gmail.com