Mens pavevalget har okkupert en uforholdsmessig stor del av medias interesse er vi nordmenn forbausende likegyldige til hva Kirkens budskap egentlig dreier seg om.

Jula varer helt til påske, heter det. Men så er det også slutt. Og kanskje er det derfor vi ikke orker å feire påsken med samme iver og intensitet som julen. Vi er rett og slett gått lei av den evinnelige feiringen. Ikke vet jeg, men påsken i Norge har ikke samme status som julen, enda det er i påsken det virkelig skjer, mirakelet som ligger til grunn for den kristne tro.

Jeg tenker selvfølgelig på gjenoppstandelsen. For det er ingen kunst å bli født. Og vi skal alle dø. Det er likevel absolutt de færreste av oss forunt å gjenoppstå. Foreløpig er det bare Jesus som har klart det, hva angår historiske og ikke bare mytologiske skikkelser. Og selv i hans tilfelle hersker det en viss (berettiget) tvil om sannhetsgehalten i hva som egentlig skjedde.

Jesu gjenoppstandelse danner imidlertid grunnlaget for hele den kristne tro. Det er denne som skiller Jesus fra mannen i gata, den gjør ham til en unik person med helt spesielle egenskaper. Hvorfor går dette mirakelet likevel så upåaktet hen i Norge? Er det fordi vi bare så vidt er ferdig med julefeiringen og ikke orker å gå i gang på nytt – eller ligger det helt andre årsaker til grunn for den manglende oppmerksomheten?

Julen er en gledens tid. Den bringer bud om fødsel og nytt liv. Påsken er derimot bare trist. For vi vet at Jesus skal dø. Vi vet at han skal bli forrådt av en av sine beste venner, vi vet at han skal bli torturert og lide lenge før han endelig dør, alene og i den største usselhet, dømt som en kriminell av simpleste sort.

Påsken innbyr således ikke til feiring, latter og glede. Vi vil ikke bytte ut julekrybben med Jesusbarnet i et kors med en påspikret halvdød, ynkelig og blodig mann. Og vi lar oss heller ikke trøste av at han tross alt skal gjenoppstå på den tredje dag. Vi vil ganske enkelt ikke bli minnet om livets forgjengelighet. For døden er ikke lenger en naturlig del av livet. I stedet spiser vi fruktbarhetssymboler og skreller appelsiner i solveggen og drømmer om en snarlig utepils med gode venner.

Men hva så med det kristne budskapet? Er vi så fokusert på å fortrenge dødsbudskapet at vi simpelthen fortrenger gledesbudskapet – det faktum at det går an å dø, men likevel gjenoppstå? Eller er det heller slik at vi innerst inne ikke riktig får oss til å tro på det hellige mirakelet, men velger å unngå problematikken ved å fokusere på noe annet, som f eks å flykte til fjells, gjøre klar båten for sesongen eller bare nyte vårens første utepils i vårsola?

marita.synnestvedt@gmail.com