Tilbudet til smertepasienter

SMIMens politikere, byråkrater og fagfolk er opptatt med å diskutere hvordan øke tilbudet til smertepasienter har Helse Sør-Øst stille og rolig inndratt flere stillingshjemler ved Smerte Medisinsk Institutt i Oslo.

Nylig arrangerte Mundipharma et smerteforum der politikere og fagfolk hadde møtt opp for å diskutere tilbudet til smertepasienter. Det kom frem at Helse- og omsorgsdepartementet siden 2007 har stilt krav om at foretakene i samarbeid med primærhelsetjenesten skal styrke tilbudet til pasienter med kroniske smerter, blant annet ved etablering av smerteklinikker. Til stede var blant annet statssekretær Kjell Erik Øie i Helse- og omsorgsdepartementet, som lovet å følge opp denne saken umiddelbart samt sørge for at det blir fremdrift.

Mens politikere, byråkrater og fagfolk er opptatt med å diskutere smertepasientenes ve og vel har Helse Sør-Øst, den statlige helseforetaksgruppen som har ansvar for spesialhelsetjenestene i Østfold, Akershus, Oslo, Hedmark, Oppland, Buskerud, Telemark, Aust-Agder og Vest-Agder, stille og rolig inndratt flere stillingshjemler ved Smerte Medisinsk Institutt i Oslo. Vi har heller ikke fått tilbud om annen behandling med tilsvarende effekt, slik helseforetaket visstnok er pliktig til å gi. Vi er således mange smertepasienter som nå har mistet det eneste tilbudet vi hadde som faktisk fungerte.

Under smertekonferansen ble det påpekt at man manglet både ressurser og kompetanse. Ved Smerte Medisinsk Institutt hadde de faktisk begge deler. Anestesilegene, som nå har mistet jobbene sine, var interessert i å fortsette. Men de er blitt sagt opp av Helse Sør-Øst. Smerte Medisinsk Institutt har drevet med smertebehandling, deriblant intravenøs smertebehandling der anestesilege er påkrevet, i årevis og har således massevis av kompetanse og erfaring på området. Det er med andre ord bare uvilje (og økonomi?) som står i veien for praktisk handling på dette området. Jeg har tidligere skrevet til Helse Sør-Øst og bedt dem redegjøre for hvorfor stillingshjemlene er trukket tilbake. Dette er hva jeg skrev:

“I halvannet år har eg vært smertepasient ved SMI (Smerte Medisinsk Institutt) og fått nødvendig intravenøs behandling ca hver 14. dag eller oftere, avhengig av behov. Jeg nøler ikke med å kalle behandlingen for livsnødvendig, selv om jeg ikke umiddelbart dør rent fysisk, dersom jeg ikke får den. Nødvendigheten knytter seg til livskvalitet; regelmessig behandling gir meg et visst overskudd til å takle mer enn smertene, som f eks å møte mennesker, pynte til jul, glede meg over livet.

Uten den intravenøse behandlingen blir livet straks langt vanskeligere å takle. Jeg legger ikke skjul på at tankene dreier seg mer om å si at nok er nok, jeg finner ikke lenger livet verdt å leve. Man behøver nødvendigvis ikke bli gammel for å bli mett av dage. Det holder med noen år i et personlig smertehelvete. Er ikke Helse Sør-Øst klar over hvordan kroniske smertepasienter lider?

Når det kommer til livets siste fase synes de fleste å være enige om å fokusere på at den døende ikke skal ha smerter. Hvorfor skal ikke samme prinsipp gjelde for oss som er for friske til å dø på naturlig vis, men for syke til å leve uten medisinsk hjelp? Fra nyttår inndro Helse Sør-Øst avtalehjemmelen til min anestesilege. Nå står også de øvrige stillingshjemlene i fare for å bli inndratt. Helse Sør-Øst synes å ha bestemt seg for at intravenøs smertelindring kun skal kunne gis på landets sykehus – til tross for at SMI har flere års erfaring som tilsier at det ikke er tilfellet.

I praksis vil dette bety at smertepasienter – som står absolutt nederst på pasientstigen – mister det eneste tilbudet som faktisk virker. Med den pasientpågangen som er ved norske sykehus vil vi bli stilt bakerst i køen – og aldri nå frem fordi akutte tilfeller nødvendigvis må prioriteres. Jeg synes dette er en trist samfunnsutvikling. Den viser at til syvende og sist finnes det ingen reell politisk vilje til å ta seg av de svakeste i samfunnet. Den forbeholdes festtalene.”

Svaret jeg fikk fra Helse Sør-Øst var langt og intetsigende. Det jeg fikk ut av brevet var omtrent følgende: Man har et begrenset antall stillingshjemler som skal fordeles på diverse spesialister. Smertepasienter er ikke prioritert. Men hva med å øke antall stillingshjemler? Spesialistene er jo der. Og de ønsker å jobbe. Hvorfor nekter Helse Sør-Øst dem å gjøre det? Det er stikk i strid med intensjonen fra 2007. Hva har Helse Sør-Øst å si til dette?

marita.synnestvedt@gmail.com

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s