Det er ikke kapasiteten det skorter på, men om pasienten har økonomisk evne til å betale hva eierne av det medisinske utstyret tar seg betalt.

Til tross for vår sosialistiske regjering har jeg de senere år opplevd et tiltagende klasseskille i helsetilbudet. Blant annet ved at pasienter blir kastet ut av sykehusene dagen etter en operasjon – henvist til å forestå sin egen pleie, praktisk så vel som økonomisk. Bare utgifter til medisiner og bandasjer kan fort komme opp i flere tusen kroner.

Siste tilfelle av klasseskille møtte meg da jeg skulle bestille en MR-undersøkelse. Damen ved røntgeninstituttet kunne opplyse at de hadde én offentlig maskin. Der var ventetiden en måned. Dersom jeg ville ha time med det samme, ville det koste meg et par tusen kroner.

Det er altså ikke kapasiteten det skorter på, men om pasienten er villig til – eller har økonomisk evne til – å betale hva eierne av det medisinske utstyret tar seg betalt. Hva om tidsperspektivet er avgjørende for om pasienten skal bli helbredet eller ikke? En ting er mangelen på kapasitet. Noe helt annet er at kapasiteten er der, men at man blir avvist fordi man ikke kan betale. Det kaller jeg en skamplett på et samfunn som smykker seg med at alle borgerne er likeverdige.

marita.synnestvedt@gmail.com