I stedet for å fungere som laboratorierotte betalte jeg derfor for den medisinen jeg vanligvis bruker av egen lomme. På denne måten blir frikortet stadig mindre verdt.

En av de få godene vi storforbrukere (les kronisk syke) av legetjenester og medisiner fremdeles har er frikortet. Alt overskytende kr 2040,- skal i teorien dekkes av det offentlige. I praksis fungerer det ikke slik. Det blir stilt stadig strengere krav til hvilke helsetjenester og medisiner som skal dekkes og ikke. Når det gjelder medisiner synes et som om billigst mulig er blitt et mantra, selv om kopimedisinen ikke har samme effekt.

For det offentlige kan det være at godt nok får holde, men for meg som pasient opplever jeg bokstavelig sett på kroppen at billigpreparatet på langt nær har den samme effekt som originalproduktet. Når det gir seg utslag i sterkere smerter enn nødvendig, ser jeg på det som inhumant av det offentlige å nekte meg preparatet som faktisk virker. Jeg kan selvfølgelig betale for det selv, men det koster. For en som allerede lever på eksistensminimum blir enhver slik ekstra kostnad en tung byrde å bære. I dette tilfellet endte det heldigvis godt. Etter mye om og men fikk jeg et vedtak på at jeg må ha originalproduktet og ikke kopimedisinen. Det ble imidlertid en dyr lærdom, både økonomisk og helsemessig sett.

Nå er det blodtrykksmedisinen som det offentlige ikke lenger vil betale for. De preparatene som fungerer for meg er blitt tilpasset av en hjertespesialist etter at jeg hadde opplevd både blodtrykksfall og besvimelser som følge av andre preparater. Jeg er med andre ord ikke særlig lysten på å bytte ut et medikament som faktisk fungerer med ett ingen aner effekten av. I stedet for å fungere som laboratorierotte betalte jeg derfor for den medisinen jeg vanligvis bruker av egen lomme. På denne måten blir således frikortet stadig mindre verdt. Når behandlingsformer (intravenøs smertebehandling) som faktisk fungerer blir trukket tilbake og uføre mister retten til særfradrag, kan man virkelig spørre seg hva slags samfunn vi går mot. Jeg vil i hvert fall anbefale alle å tegne private helseforsikringer og å knytte seg til private legetjenester mens de fremdeles er friske, oppegående og har en brukbar økonomi. Det offentlige kan man ikke lenger stole på.

marita.synnestvedt@gmail.com