Som ivrig medlem av MDG – Miljøpartiet De Grønne fikk også jeg utlevert lapper til å feste på byens sykler med (bl a) følgende meddelelse: Tusen takk for at du sykler. Du gjør Oslo til en grønnere by! Hvilket for så vidt var greit nok. Problemet var å finne de syklene hvis eiere hadde gjort seg fortjent til en slik oppmerksomhet. Det var sannelig ikke lett.

Bysykler gjelds ikke. De er for upersonlige. Gudene må dessuten vite hva eieren av firmaet som forestår utplassering og vedlikehold av syklene virkelig tjener på avtalen. Barnesykler er for små. Ikke bare i bokstavelig forstand, men også i forhold til stemmerett. Slike budskap bør (etter min mening) fortrinnsvis avleveres noenlunde innenfor riktig målgruppe. Det er heller ikke alle syklister som fortjener takksigelse. Det gjelder særlig kategorien Villmenn, fortreffende beskrevet av Helle Herrman i et debattinnlegg i Aftenposten onsdag den 11. september 2013. Etter flere år som helårssyklist er hun blitt langt mer engstelig for medsyklister (les mannlige syklister) enn bilister og hun har vært involvert i flere uhell og nesten uhell på grunn av uvettig sykling der alt annet viker for ønsket om å komme først (sitat Helle Herrmann). Ikke uventet har hun fått mange kommentarer til dette innlegget.

Som fotgjenger med hund har jeg opplevd det samme. Det er ikke lenger bare bilister som holder på med alt annet enn å kjøre bil (telefon, pc, nettbrett), og derfor ikke enser hverken røde lys eller fotgjengere på vei ut i fotgjengerfeltet, vi fotgjengere må passe oss for, men også syklister som heller ikke respekterer røde lys og fotgjengerfelt, og som i tillegg kan komme bakfra som uventede bakholdsangrep – selv på gangveier og fortau, der syklistene skal tilpasse seg fotgjengerne og ikke omvendt. Jeg har selv opplevd å bli skreket til bakfra: Se til å ha deg unna, jævla drittkjerring! Du tar jo hele plassen, for faen! Og jeg har vært vitne til at en eldre mann med stokk så vidt unngikk å bli kjørt ned bakfra, på et fortau i Oslo sentrum, av en mannlig syklist som mente seg berettiget til å skjelle ut den eldre mannen – fordi han befant seg i veien. Under den påfølgende krangel om hvem som måtte ha «retten» på sin side, virket det som om den mannlige syklisten var tilhenger av Den Sterkestes Rett. Og det er vel også slik det stort sett er i Virkelighetens Verden.

Like ille (eller kanskje enda verre?) er det at villmannskjøringen også har bredt seg til turveiene i marka. Jeg tør ikke ha hunden min løs i tilfellet det skulle komme en rasende forbi på sykkel. Og det gjør det. Selv på populære feriesteder i utlandet blir fotturister plaget av sine landsmenn som ikke nøyer seg med å rase langs landeveiene, men som for spenningens skyld også må sykle off road og off piste. At det ødelegger turopplevelsen for fotgjengere, skader turstiene og kanskje også skremmer bort det som måtte være av dyre- og fugleliv, gir de tydeligvis katten i. Siden villmenn ikke evner å legge bånd på seg, får de finne seg i at andre gjør det, før flere blir redde for å sykle eller skadet på grunn av uvettig villmannssykling.

Helle Herrmann foreslo å lage en velodrom for treningssykling. Det er (etter mitt syn) et interessant forslag som absolutt bør vurderes i forbindelse med Oslos søknad om å få arrangere OL i 2022. Jeg antar at ikke alt som skal bygges for å overtas av «folk flest» etter at OL er slutt nødvendigvis må være tilknyttet typiske vinteridretter. Sykling er etter hvert også blitt en helårsbeskjeftigelse. Enn videre bør det anlegges en treningsløype, f eks i Nordmarka, der villmenn kan få utløp for både farts- og konkurransebehov. Da kan man med god samvittighet sette lovlig sykkelhastighet i parker, gangveier og på fortau (inntil Oslos nett av sykkelfelt er utbygget fullt ut) til gangfart, ca 20 km/t.

Tilbake til utdelingen av mine små «takkekort». Med alle tankene svirrende rundt i hodet om hvem som hadde gjort seg fortjent til et «hedersbevis» og ikke, stod jeg igjen med tre kandidater: Damesykkel med kurv og/eller barnesete, DBS kombisykkel fra 1970-tallet og herresykkel med barnetrille. Takk for at dere sykler og gjør Oslo til en grønnere by. Måtte dere lære deres barn (og barnebarn) til å gjøre det samme.

marita.synnestvedt@gmail.com