Med sin erklærte blokkuavhengighet har MDG med sin ene representant, Rasmus Hansson, oppnådd å skape en egen grønn blokk. De som kommenterer valget refererer til de røde og de blå samt den ene grønne, nemlig MDG – Miljøpartiet De Grønne. Snakk om å plassere seg selv i det politiske landskapet.

Det skal mye til for å vinne velgernes gunst for en tredje periode. Særlig når man i lengre tid har slitt med å overbevise “folk flest” om at mer av den samme (kjedelige) politikken er hva som skal til for å bringe AS Norge til nye økonomiske høyder. Vi er nok mange som i lengre tid har følt behovet for omorganisering av det politiske landskapet.

Skolevalget pleier sånn sett å gi en god pekepinn på hva som rører seg i samfunnet, dette til tross for at svært mange unge under tretti år ikke benytter seg av stemmeretten. Og ved skolevalget 2013 gikk det Høyres vei, etter sigende for aller første gang. Ungdommene nå til dags er tydeligvis mindre radikale enn deres foreldre var. Eller det nye radikale ligger i å sette individet foran kollektivet.

Jeg skjønner det godt. Partiene på venstrsiden har et kollektivt problem med å innse at deres løsninger ikke passer for alle. De gir ikke individualistene tilstrekkelig spillerom. Dernest synes regjeringen å være panisk opptatt av dokumentasjon og dokumentert dokumentasjon. På den måten sitter man igjen med et Jernbaneverk som bruker x antall årsverk på å administrere den ene personen de har økonomi til å drive med vedlikehold av skinnegangene. Eller lektorer som må bruke mesteparten av tiden på å dokumentere alt hva som skjer i klasserommet – som om hver elev står med et titallas erstatningssøkende advokater etter amerikansk modell i ryggen. Det er ikke rart skattepengene våre koker bort i kålen.

På den anne side er verden i forandring. Internett har medført at «all verden» kan dukke opp i et hvert private hjem, hvilket gjør at ikke bare politikere, men også konspirasjonsteoretikere og alle andre som måtte være interessert i å analysere samfunnsmessige spørsmål, har like mange opplysninger på hånden som de «profesjonelle» til å trekke en velbegrunnet konklusjon. De tradisjonelle politikerne «eier» med andre ord ikke sannheten på samme måte som tidligere. MDGs – Miljøpartiet De Grønnes gjennombrudd i norsk politikk er en kjennsgjerning som bekrefter forståsegpåernes manglende feeling med hva som rører seg på grasrota – bokstavelig talt. MDG seilte allerede på forsommeren opp som norsk politikks «dark horse» – og nådde sin viktigste målsetting: Et gjennombrudd på Stortinget. Og med sin erklærte blokkuavhengighet har MDG med sin ene representant, Rasmus Hansson, oppnådd å skape en egen grønn blokk. De som kommenterer valget refererer til de røde og de blå samt den ene grønne, nemlig MDG – Miljøpartiet De Grønne. Snakk om å plassere seg selv i det politiske landskapet.

For øvrig blir vi stadig grønnere, nærmest umerkelig, fordi holdningene våre er under konstant endring. Det er ikke lenger unaturlig å kildesortere vårt eget avfall. Selv er jeg kommet dit at jeg skyller plastflasker før jeg legger dem i avfallsposen for plast. Det hadde ikke skjedd for bare tre år siden. En av tre sier ifølge Aftenposten at de vil kjøpe nullutslippsbil. Og når (hvis) vi kommer dit hen at vi kan skifte batteri på bilen like hyppig eller mindre hyppig som vi nå må fylle den med bensin, kan vi skyve bensinslukende biler ut i kollektivfeltet og la busser og elbiler få overta de andre feltene. Enkelte butikkjeder har fjernet momsen på økologiske varer. Og den «grønne kapitalisten», Petter Stordalen, har satt grønn drift som signatur på sin hotellkjede, Choise.

Etter mitt syn må Rasmus Hanssons vikrigste oppgave å holde de andre (såkalte) miljøpartiene – Sp, Venstre, SV – i ørene og sørge for at de i den kommende stortingsperioden ikke (nok en gang) stikker av fra valgløftene sine, hva dyrevelferd og miljø gjelder. Og måtte han gjøre det på en konstruktiv måte, slik at de som frykter at grønn politikk er det samme som å tvinge folk til å bli vegetarianere og bytte bilen bort med sykkel og fotformsko, skjønner at grønn kunnskap bidrar til å løse utfordringer hverken økonomer eller kunsthistorikere har forutsetning for å skjønne. Som praktisk eksempel kan nevnes De Grønnes forslag om å legge gress på Oslos tak for å hindre at gatene i Oslo sentrum skal flomme over av vann ved kraftige regnskyll, hvilket har skjedd ved flere anledninger de siste årene. Gresset på takene er ment å skulle absorbere vannet slik at flere tilfeller av oversvømmelse skal unngås.

Vi kan hverken spise olje eller pengesedler. Uansett hvordan man argumenterer vil økologien alltid sette forutsetninger og begrensninger for økonomien. De Grønnes viktigste oppgave må derfor bli å overbevise oss alle om at det viktigste vi kan overlate til våre barn og barnebarn er en bærekraftig klode som ikke er ødelagt av forurensning og giftavfall. Og at vi kan få til dette uten å måtte rykke tilbake til åttitallet, slik som Dagens Næringsliv antydet for noen uker siden. De Grønne ser fremover på alternative energiløsninger, ikke bakover på et oljeeventyr som sannsynligvis allerede er over. Vi har med andre ord behov for reell change, både hva angår økonomi og ikke minst økologi. Velkommen på Stortinget, Rasmus Hansson, og lykke til med ferden videre 🙂

marita.synnestvedt@gmail.com