Tenk om alle verdens overvektige hadde hatt samme nyttårsforsett, nemlig å gå ned x antall kilo på et år og virkelig gjennomføre det? Hva ville det i så fall ha betydd for verdensøkonomien – for ikke å snakke om ens egen livskvalitet?

Vanligvis har jeg ingen sans for nyttårsforsetter. Jeg trenger hverken kalenderen eller en spesiell anledning (som f eks nyttårsaften) som påskudd for å skifte spor eller utføre hva jeg allerede har bestemt meg for. Da holder det med motivasjonen i seg selv. I år står jeg imidlertid overfor flere utfordringer. Som relativt fersk grønnskolling burde jeg egentlig bidra til å redde verden ved å innføre umiddelbar shoppestopp og bli vegetarianer eller kanskje helst veganer. Som lett(?) overvektig burde jeg også vurdere å gå ned x antall kilo. Spørsmålet er om det for mitt vedkommende er gjennomførbart og om motivasjonen egentlig er til stede.

En av årets (2013) «griller» har vært såkalt shoppestopp. Bemidlede kvinner i alle aldre har latt være, gjennom et helt år, å kjøpe noe som helst – men med visse unntakelser. Jeg vil tro at f eks mat og medisiner har vært unntatt. Men hva med alkohol og sigaretter? Og gjelder det bare helt nødvendig mat, slik at hummer og kaviar er bannlyst? Jeg har i grunnen ikke satt meg inn i forutsetningene, fordi jeg (ennå) ikke er i den situasjon at jeg har alt eller mer enn jeg trenger. Jeg kan imidlertid bidra til – og oppfordre andre til – å begrense shoppingen. Tidligere het det: Kjøp ikke søppel! Jeg synes det er fint å ha i bakhodet når man vurderer kvaliteten på det man vurderer å kjøpe. Enn videre: Har jeg virkelig bruk for det? Å kjøpe bare for å kjøpe noe er en uting. Som en av shoppestopperne sa: Gi heller kontanter i presang fremfor å kjøpe noe dill ingen har bruk for. Den tanken følger jeg fullt ut. Dessuten bør man ikke gi gaver i hytt og pine. Det er ikke sikkert at mottageren blir begeistret. Kanskje føler vedkommende gaven som en forpliktelse som krever en gjenytelse. Dermed er kjøpekarusellen i gang.

Å konvertere til veganer er for min del utelukket. Jeg gir ikke avkall på egg, ost og youghurt. Når det gjelder vegetarisme stiller saken seg noe annereldes. Ingen i min husholdning er store kjøttspisere. Det går mer i fisk enn i kjøtt. Dessuten foretrekker vi kylling fremfor storfe, hvilket miljømessig sett er bedre. Store dyr spiser langt mer og avgir mer gass enn små dyr. Det er likevel ikke av hensyn til klimaet jeg eventuelt ville bli vegetarianer, men av hensyn til dyrevelferden. Vi hører stadig om dyr som blir vanskjøttet, hva enten de har sultet (og/eller tørstet) i hjel eller brent inne i en driftsbygning uten tilstrekkelig brannsikring. Selv kjøper jeg egg fra såkalt frittgående høner, men hva legger produsenten egentlig i begrepet «frittgående»? Er man frittgående høne dersom man står som sild i en tønne i en mørk låve? Som (potensiell) forbruker vil jeg vite at de dyrene jeg spiser har hatt det bra under oppveksten. Det gjelder fra vugge til grav. Ellers vil jeg betakke meg for å spise dem. Jeg håper det gjelder for stadig flere. Kjøtt skal ikke bli så billig at det går på dyrevelferden løs. Da heller spise færre kjøttmiddager og betale mer for det kjøttet vi skal spise. Jf kampanjen Kjøttfri Mandag (Meatless Monday), som støttes av både Forsvaret og Oslos bystyre. I dette ligger også å avstå fra dyrepels. Det burde ikke være det minste vanskelig, så mange (nye) materialer som nå finnes på markedet – og langt mer funksjonelle enn pels. I så måte er det en smule ironisk at mine vinterytterplagg faktisk er kjøpt i en pelsbutikk. Den selger (naturligvis) også plagg uten pels. Hvilket de som ynder å markere sitt standpunkt ved å knuse ruter og spraye ned butikker som selger pels bør ta ad notam. Gakk heller dit og kjøp produkter uten pels og slik gi uttrykk for at markedet endrer seg.

Både shoppestopp og fullstendig avhold fra kjøtt kan i lengden bli vanskelig å overholde. Nyttårsforsetter bør etter min mening ikke være av den art at de brytes ved første minste motstands korsvei. Et forsett bør ikke være vanskeligere enn at det kan overholdes. Da heller ta mange små skritt (etapper) mot det ønskede mål. Et forsett som å gå ned f eks 12 kilo på et år – en kilo pr måned – er i så måte en langt mer overkommelig målsetting, selv om også det kan vise seg vanskelig nok, når sulten gnager og hodepinen er på anmarsj. Tenk om alle verdens overvektige hadde hatt samme nyttårsforsett, nemlig å gå ned x antall kilo på et år og virkelig gjennomføre det? Hva ville det i så fall ha betydd for verdensøkonomien – for ikke å snakke om ens egen livskvalitet? Overvekt er blitt ett av verdens hovedproblemer, faktisk langt alvorligere enn sult. En sunnere befolkning vil bidra positivt både på helse- og arbeidsstatistikken. Kostholdet vil naturlig nok baseres på mer grønt og mindre kjøtt, særlig usunne farseprodukter. Vi skal se at det er dette som skal til for å vri tenkningen mot det økologiske: Gå ned 12 kilo og reduser behovet for å masseprodusere dyr og bruke hele helsebudsjettet på livsstilssykdommer. Å spise grøntfor («kaninføde») er som alt annet en vanesak. Det blir som med jogging; først føles det ubehagelig, men når man har løpt lenge nok, klarer man ikke å leve uten. Slik også med frukt og grønt. Har man først vennet seg til å like det, vil man savne det, dersom man mister tilgangen på det. Norsk tradisjonell julemat er et eksempel på tung usunn mat som ligger som en stein i vommen. Ingen spor av hverken agurk eller tomater, bare surkål og svisker. Første nyttårsdag kan i så måte være den perfekte dag for å legge om, hva enten man skal gå ned i vekt eller bare vil forsøke å spise litt sunnere eller (også) har dyrevelferd i tankene. Uansett: Lykke til med nyttårsforsettet!

marita.synnestvedt@gmail.com