Norske utvekslingsstudenter blir bedt om å tilpasse seg så godt de kan til det landet de går på skole i. I brosjyrene blir det lagt vekt på å lære seg språket og å delta i ulike aktiviteter. Ikke slik i Norge, i hvert fall ikke i forhold til innvandrere. Her har det blitt lagt vekt på foreldrenes språk, såkalt morsmålsundervisning, og at skoler og barnehager må strebe etter å tilpasse seg de «fremmedes» skikker.

Som barn var Nancy Drew (uttales «drev») mitt store forbilde. I tillegg til å være pen, blond og populær, løste hun også mysterier på løpende bånd. Forbryterne Nancy Drew tok innersvingen på ble gjerne beskrevet som skumle og svartmuskede, gjerne også med stikkende øyne. De skilte seg med andre ord utseendemessig (og negativt) klart ut i en ellers blendahvit amerikansk middelklassebefolkning. Hvilke holdninger som måtte ligge bak denne beskrivelsen brød jeg meg (naturlig nok) ikke synderlig om. Derimot falt jeg for ordet «svartmusket». Det lå så fint i munnen – og inngav en forventning om noe spennende, men også skummelt på samme tid.

Selv om «svartmusket» ifølge synonymordboken (bare) betyr mørk eller sort, tillegger jeg likevel ordet en langt mer negativ betydning. En svartmusket mann eller kvinne inngir ingen umiddelbar tillit. Det er ikke dette ordet man bruker når man skal beskrive de av ens venner som har mørkt hår og brune øyne. Kanskje kan jeg takke forfatterne av bøkene om Nancy Drew for denne oppfatningen (fordommen) – eller så er det et ord som rent faktisk bare benyttes i negativ sammenheng. Og da kan det være det samme hva ordet egentlig betyr.

Det er imidlertid ikke det samme hvilken farge den jenta som skal representere Santa Lucia har på håret og øynene – i hvert fall ikke i Sverige. I Norge er Lucia-feiringen av relativt ny dato. Den slags drev man ikke med i det strengt luthers-protestantiske samfunnet jeg (og Vestlandsfanden) tilhørte. Derimot begynte skikken å snike seg inn da mine barn gikk i barnehagen på 1980-tallet. Min mistanke har alltid vært at det stadig økende kravet til årsplaner – og en detaljert oversokt over når barnehagen skulle gjøre dette og hint – var en sterkt medvirkning til snikinnføringen av katolske skikker; for hva i all verden skal man finne på, hver eneste virkedag, året runt? Da er alskens religiøse skikker en takknemlig kilde å øse av. Om 25 år feirer barnehagene sikker id like naturlig som de nå feirer Santa Lucia. Det skulle da også bare mangle, med et stadig sterkere innslag av muslimske barn i barnehager og på skolene.

Selv om Sverige også er et (i alle fall tilsynelatende) land som sverger til protestantismen, har de der likevel tviholdt på en del katolske skikker, deribland feiringen av Santa Lucia. I vårt (fremdeles) sosialdemokratiske land tyr vi gjerne til kalenderen (den eldste jenta skal få æren av å være Santa Lucia) eller loddtrekning. Gutter er fremdeles utestengt (likestillingen mellom gutter, jenter og de som hverken føler seg som det ene eller andre er ikke kommet så langt), men det synes ikke å være noe problem, i hvert fall ikke i barnehagen. Barnebarnet på 4 år er allerede fullstendig klar over at Lucia er en jentegreie, på samme måte som rosa leker og Barbie-dukker. I Sverige synes Lucia derimot å være assosiert med lyst langt hår og blå øyne. For da Sveriges Televisjon viste en svartmusket Lucia under årets Lucia-feiring, fikk de på pukkelen av «sinte hvite menn». Sistnevnte kan umulig ha kjennskap til hverken geografi eller historie. Som siciliansk ungpike er sannsynligheten langt større – både den gang da og nå – for at Lucia hadde mørkt hår og brune øyne enn lyst hår og blå øyne. (At det lyse håret liksom skal forestille «lys lue» – Lucias brennende hår – er noe blondiner har funnet på i ettertid, for å tiltuske seg rollen som Lucia.) Sicilia synes (for meg) å ha mer tilknytning til den arabiske verden enn det «høga nord». Det gjenspeiles i både utseende og skikker. Svenske blondiner bør således være diskvalifisert allerede i utgangspunktet.

Den svartmuskede Lucias tid kan imidlertid fremdeles komme. I de senere tiår har både Sverige og Norge hatt en innvandring fra «svartmuskede» land uten sidestykke i skandinavisk historie. Etter hvert som de har blitt mange nok, står de (naturlig nok) langt sterkere på sine egne skikker, enn om de hadde vært noen få. At også skikker forankret i religion – hvilke man sett fra et humanistisk ståsted må anse for uskikk, har fått lov til å slå rot – må de offentlige etater og politikere, som av feighet og/eller uvitenhet ikke har foretatt seg noe, ta på sin egen kappe. De kan i hvert fall ikke unnskylde seg med at de ikke kunne vite noe, fordi det har vært mange nok som prøvd å si i fra. Mange av dem er utrolig nok blitt stemplet som rasister. (Som noen sier: Da er ordet «rasist» et hedersstempel.) Kanskje er det slik at man betrakter seg selv som intelligent og analytisk, mens alle fremmede puttes i diverse religiøse båser og betraktes som individer fullstendig styrt av religion. Man tiltror dem hverken evnen til å tenke selv eller at de kan bekjenne seg til ateisme, agnostisisme eller humanisme. Ikke rart mange unge muslimer nå bruker religion som virkemiddel til å sette søkelyset mot seg selv; vise for all verden at de også er der, om enn «misforstått av alle».

I stedet for å flashe puppene, slik mange f eks ukrainske unge jenter gjør for å markere et ståsted, har en del norske muslimske unge piker tydd til niqab, et heldekkende plagg som skjuler alt, bortsett fra øynene. Og de blir visst flere. Hvilket kan ta «blikking» – unge pikers måte å mobbe hverandre på ved hjelp av øynene – til nye høyder. For hva har vassblå øyne, selv med eye liner, å stille opp med mørke brune øyne, kantet av tykke sorter vipper og øyenbryn? Null og nix. Niqab-jenter (og kvinner) har også århundrevis med erfaring i å kommunisere bare ved hjelp av øynene. Hvordan vil skoler (og arbeidsplasser) takle dette? Vil videregående skoler landet rundt tillate muslimske unge piker å være iført niqab i klasserommet? Hva vil det ha å si for undervisningen, lærerens mulighet til å kunne tolke kroppsspråket for å se om eleven har fått med seg det som er blitt sagt – samt forholdet til medelevene? Eller må de få opprettet spesialklasser, fordi de ikke kan sitte i samme klasserom som gutter?

Norske utvekslingsstudenter blir bedt om å tilpasse seg så godt de kan til de landet de går på skole i. I brosjyrene blir det lagt vekt på å lære seg språket og å delta i ulike aktiviteter. Ikke slik i Norge, i hvert fall ikke i forhold til innvandrere. Her har det blitt lagt vekt på foreldrenes språk, såkalt morsmålsundervisning, og at skoler og barnehager må strebe etter å tilpasse seg de «fremmedes» skikker. Altså stikk i strid med de rådene norske utvekslingsstudenter får. Hva kommer dette av? Er det bare en brist i logikken eller prøver man med alle midler å få en stadig voksende gruppe eksludert fra samfunnet? Sverige har langt flere innvandrere enn Norge. Tydeligvis også større problemer enn vi hittil har hatt i Norge, massemorderen Behring Breivik unntatt. Det er med andre fortsatt håp om å få tatt opp de ubehagelige emnene, nemlig hvem som skal måtte tilpasse seg hvem og hvorfor. Den forrige regjeringen ville det ikke eller gjorde det ikke. Slik sett bør det være mer hold i den nye borgerlige regjeringen. I hvert fall ut fra de har sagt i opposisjon. Det gjenstår imidlertid å se om de er like friske i munnen i posisjon som i opposisjon. Sandberg, Frp-eren som var eksperten på det å snakke «rett fra levvra» synes å ha blitt plassert – eller plassert seg selv – på sidelinjen. Han gjenoppstår kanskje med et nytt parti, enda friskere enn Frp var, selv i sine glansdager. Det skal i hvert fall bli interessant å høre vår andre kvinnelige statsministers, Erna Solbergs, nyttårstale.

marita.synnestvedt@gmail.com