Hvem skal finansiere et inkluderende arbeidsliv?

arbeidArbeidslivet kan ikke få både i pose og sekk, både 100 pst arbeidsdeltakelse og 100 pst effektivitet, dersom alle virkelig skal med. Noe må man fire på.

Den norske velferdsmodellen bygger på prinsippet om at samfunnet (det offentlige) skal ta vare på dem som ikke har tilstrekkelig økonomi til å kunne forsørge seg selv. I dette ligger utbetaling av alderspensjon til dem som har oppnådd en bestemt alder, arbeidsledighetstrygd til den arbeidsløse, uføretrygd til dem som av medisinske grunner ikke kan arbeide fullt eller delvis og sosialstønad til dem som av sosiale grunner faller fullstendig utenfor.

I den selvsamme modellen ligger det også til grunn at det aldri skal lønne seg, økonomisk sett, å gå på trygd fremfor å jobbe. Tjener man f eks betydelige beløp på egen næringsvirksomhet, forfatterskap eller annet, kan man ikke samtidig heve uføretrygd uten at det går på bekostning av andre inntekter. Man må velge; ufør fordi man medisinsk sett må betraktes som arbeidsudyktig eller tilstrekkelig før fordi man likevel evner å tjene tilstrekkelig med egne penger til å forsørge seg selv. Når det gjelder uførhet kan denne imidlertid være vanskelig å gradere, rent skjematisk, fordi det normalt sett ikke er slik uførhet fungerer. Formen, og dermed arbeidskapasiteten, varierer fra dag til dag. Den ene dagen kan man yte tilnærmet fullt ut, på linje med friske og oppegående mennesker, de fire neste dagene kanskje ingenting. Man ligger rett ut og orker ikke løfte på så mye som en finger. Og hvem har vel bruk for slike arbeidstakere?

Utfordringen må derfor være å finne en arbeidsmåte og et belønningssystem som kan få uføre som makter og/eller ønsker det ut i arbeidslivet på deres egne premisser, ikke etter en på forhånd bestemt, ofte rigid, prosentsats. Ordningen må således være så fleksibel at den tillater den uføre å komme og gå etter eget ønske/behov. Problemet er imidlertid å finne arbeidsgivere som ønsker eller har reell mulighet til å gå inn på en slik ordning. For det står ikke til å nekte for at arbeidsgivere flest har behov for å få jobben gjort – og helst av en som også har mulighet til å kunne trå til ekstra ved behov, ikke en man aldri kan vite om kommer eller ikke og derfor ikke kan betros viktige arbeidsoppgaver, styrt av knappe tidsfrister. For en arbeidsgiver kan det fort komme til å koste mer enn det smaker. Derfor lar arbeidsgivere flest også være å ansette arbeidstakere som ”lukter” sykefravær og lav arbeidskapasitet.

Sysselsettingstiltakene må derfor være et offentlig ansvar, på samme måte som arbeidsmarkedstiltakene. Det uheldige med de sistnevnte er at de er gjort avhengige av statlige (kommunale) budsjettmidler. Når budsjettet er tomt, stoppes arbeidsmarkedstiltaket umiddelbart opp, uansett om vedkommende trengs eller gjør nytte for seg. Det finnes ikke lønnsmidler og kanskje heller ingen stillingshjemmel i den aktuelle statlige eller kommunale etaten. Vedkommende som går på arbeidsmarkedstiltak må derfor slutte, selv om ingen egentlig ønsker det – og vedkommende gjør en verdifull arbeidsinnsats. Byråkratiet setter som vanlig de mest effektive kjeppene i ethvert hjul som prøver å gå rundt.

Det er ingen grunn til å tro at sysselsettingstiltak for uføretrygdete vil bli noen større suksess, så lenge tenkningen henger fast i bevilgninger, stillingshjemler, årlige budsjettmidler, krav til innsparing og større effektivitet. Selv om funksjonshemmede oppfordres til å søke statlige og kommunale stillinger, skjønner alle som leser stillingsannonsen – vi trenger en medarbeider som elsker å stå på og yte 110 pst – at oppfordringen bare er noe det offentlige har pålagt seg selv å skrive, nærmest sånn for syns eller skams skyld, slik at alle skal se at Staten tar de funksjonshemmede ”på alvor”. Hvor mange funksjonshemmede som virkelig er blitt ansatt i statlig eller kommunal virksomhet vites ikke. Tall fra SSB viste for en tid tilbake at 46.000 funksjonshemmede gav uttrykk for at de ønsket å jobbe, men ble likevel avspist med trygd.

Den rødgrønne regjeringen hadde som slagord at ”alle skal med”. Likevel ble stadig flere mennesker skrotet som ubrukelige. Det var særlig en økning i antall unge uføretrygdete mellom 18 og 25 år som burde ha vakt bekymring. Hvordan kan det i det hele tatt gå an å stemple et menneske som ubrukelig, nærmest før vedkommende har fått prøve seg i arbeidslivet? Er det blitt slik at det bare plass til de flinkeste, smarteste og kjappeste?

Svært mange av dem som står utenfor arbeidslivet ønsker selv å få bidra. Men, fordi kravet til økonomisk lønnsomhet og effektivitet styrer og gjennomsyrer hele samfunnet, fra helsevesen og skolevesen til kunst- og kulturliv, blir ideen om et inkluderende arbeidsliv bare en tom floskel, en klisjé beregnet på 17.maitaler og andre festtaler som ikke har noen politisk betydning. For arbeidslivet kan nemlig ikke få både i pose og sekk, både 100 pst arbeidsdeltakelse og 100 pst effektivitet, dersom alle virkelig skal med. Noe må man rett og slett fire på, for at det skal gå i hop. Men hvem skal ta den finansielle støyten?

marita.synnestvedt@gmail.com

Advertisements

2 comments

  1. Kristin Egeland (https://www.facebook.com/kirstin.egeland) sendte meg denne kommentaren på Facebook. Den synes jeg er så bra og oppsummerende at jeg gjerne vil ha den her. Det blir nok mer snakk om hvor inkluderende norsk arbeidsliv faktisk er – IA-avtale eller ikke – og da er det greit å kunne gå tilbake til fakta:

    “Alle er tilsynelatende fornøyde. Arbeidsgiverne fikk gjennomslag for sine krav om redusert skjemavelde og mindre kontroll og sanksjoner. Arbeidstagerne beholder en raus sykelønnsordning med full lønn fra dag én, og Regjeringen kan vise til at den klarte å få en avtale i havn.

    Men når det gjelder endringene i den nye avtalen, er det arbeidsgiverne som synes å ha mest grunn til å juble. De slipper nå straff i form av bøter hvis de ikke følger regelverket til punkt og prikke. Første halvår i fjor ble over 10.000 bedrifter bøtelagt, og Nav brukte 69 årsverk på kontroller som nå kan brukes på å veilede og hjelpe.”…”Hun påpeker at bedriftene kan bruke den frigjorte tiden til mer målrettet forebygging og større grad av oppfølging av sykmeldte som trenger det.

    Dette lyder i utgangspunktet bra. Men hvilken trygghet har vi for at bedriftene viser seg tilliten verdig og følger opp overfor arbeidstagerne, dersom de risikerer lite ved å la være? Forebyggende tiltak koster penger i form av for eksempel installasjon av mer effektive ventilasjonsanlegg og bedre tilpassede arbeidsplasser og -verktøy. En heve/senke-pult er dyrere enn et vanlig skrivebord.

    RIKTIGNOK er forebyggende tiltak en god investering for å ivareta arbeidstagernes helse. Men sykepenger til langtidssykmeldte blir jo uansett statens ansvar. Det samme gjelder oppfølgingen av sykmeldte. Blir de langvarig syke, er det først og fremst staten som må punge ut.

    Det er en ordning partene i arbeidslivet er enige om. Da fortsetter det slik, selv om arbeidsgivernes forebyggende og oppfølgende innsats trolig hadde vært høyere dersom de måtte bidra mer for å betale regningen for en slett innsats på disse områdene.

    Blant dem som ikke føler seg trygge på at tillit og sanksjonskutt er nok, er seniorforsker Knut Røed ved Frischsenteret. Han mener det virker litt naivt og sier at når vi først har lover og regler, bør det være kontroll og sanksjoner. Hvis ikke, risikerer vi at arbeidsgiverne anstrenger seg mindre for å få folk tilbake i jobb.

    Det hviler et tungt ansvar på arbeidsgiverne for å vise at de gjør sin del av jobben for å få ned sykefraværet, selv om de blir kikket mindre i kortene enn før.”..http://www.aftenposten.no/…/Er-gulrotter-nok-for…

    Like

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s