Skal pengene følge barna slik at foreldrene fritt skal kunne velge barnehage (og senere skoler) som harmonerer med deres eget syn på oppdragelse? Vi er jo ikke like. Samme oppdragelse passer ikke like godt på alle barn.

Det er ikke mer enn noen få uker siden jeg sist hørte denne uttalelsen. Der og da ble jeg imidlertid svar skyldig, for hvem ønsker vel å sitte i kassa på Rema 1000 – eller en hvilken som helst annen kasse i en travel dagligvareforretning for den saks skyld – dersom man kan få betalt for å gå hjemme med barna mens de er små? Det er i slike situasjoner det gjelder å holde hodet klart og gå tilbake til motivasjonen bak kontantstøtteordningen. Hensikten var ikke å betale kvinner for å gå tilbake til kjøkkenbenken, men å la kvinner få et reelt valg mellom å la barnehagen oppdra ungene fremfor selv å ta ansvaret.

Utgangspunktet var at det hersket en formening om at barnehageplassene ble subsidiert av det offentlige og at kvinner som fremdeles ikke hadde tilgang på barnehageplass – eller av ulike grunner ikke ville sende barna i barnehage – måtte få nyte godt av de samme subsidiene. Det skulle med andre ord være opp til enkelte familie å velge mellom offentlig eller privat barnehageplass – eller en ordning med dagmamma, au-pair eller nanny – eventuelt selv påta seg jobben med å aktivisere ungene i stedet for å realisere sine egne yrkesdrømmer.

Slike uttalelser synes for meg å vitne om en sammenblanding mellom prinsippet om å la pengene følge barna og å yte offentlige stønader, slik som f eks overgangsstønad, til mødre som er hjemme med barna i stedet for å jobbe. I stedet for å rakke ned på kontantstøttemottakere, bør vi kanskje heller gå tilbake til utgangspunktet og se på hvorvidt forutsetningene er blitt vesentlig endret i forhold til den gang stønaden ble etablert.

Pr i dag har vi, i hvert fall i teorien, full barnehagedekning fra ca ettårsalder. Fødselspermisjonen er også utvidet til ett år. I teorien bortfaller derfor argumentet om manglende barnehageplasser. Dermed burde også argumentet om eventuelle subsidier av barnehageplasser bortfalle av seg selv. Det offentlige kan i så måte med noenlunde god samvittighet trekke tilbake kontantstøtteordningen. Den har utspilt sin opprinnelige hensikt. De som likevel velger å være hjemme med barna mens de er små, får i så fall gjøre som tidligere, nemlig støtte seg på ektefellens inntekt.

Hva man imidlertid kan (og bør?) diskutere er hvorvidt alle barnehager må være offentlige og styres ut fra samme pedagogiske forutsetning. Hva f eks med tilhengere av Steiners eller Montessoris pedagogikk? Skal pengene følge barna slik at foreldrene fritt skal kunne velge barnehage (og senere skoler) som harmonerer med deres eget syn på oppdragelse? Vi er jo ikke like. Samme oppdragelse passer ikke like godt på alle barn. Det samme gjelder skoleslag. Noen passer best i en teoretisk skole, andre i en praktisk. Samfunnsmessig sett kan det være at vi er bedre tjent med et mangfold hva angår barnehager (og skoler) fremfor en ensretting.

Og hva med et eventuelt religiøst innhold? Pr i dag støtter det offentlige private skoler, både med og uten et spesifikt religiøst (kristent) innhold. Bør morgendagens småbarnsforeldre kunne kreve, i analogi med dette, at det samme skal gjøres gjeldende for barnehager? At pengene skal følge barna gjennom hele oppveksten og det skal være opp til foreldrene om de vil velge f eks en humanetisk, katolsk eller kristen barnehage/skole?

marita.synnestvedt@gmail.com