Mann i rosa dress

mann i rosa dressHvordan ville vi forholde oss til en mannlig minister i rosa dress? Eller en bankdirektør, for den saks skyld? Ville vedkommende ha blitt tatt alvorlig?

Hver jul står mange av oss foran samme problemstilling; hvem skal få julepresanger og hvor mye skal de koste. Enda viktigere; hva i all verden skal jeg finne på å gi? De har jo alt! Selv er jeg motstander av å gi bare for å gi noe. Jeg føler uvilje mot å kjøpe noe billig ræl som bare blir stuet vekk i et bortgjemt skap, i verste fall går rett i søpla. Siden de fleste av oss allerede har (mer enn) det vi trenger, har jeg innskrenket givergleden til å omfatte mine aller nærmeste. Det er ikke noe problem å finne på noe å gi mine egne barn, som nå er voksne og fremdeles befinner seg i etableringsfasen. Her er det bare et spørsmål om økonomi; hvor mye kan eller vil jeg avse.

Verre er det med barnebarnet. Han har i grunnen stort sett alt av leker og utstyr, tilpasset sin aldersgruppe. Det blir i grunnen bare å kjøpe mer av det samme. Hvis jeg da ikke skal krysse kjønnsbarrieren og kjøpe en Monster High dukke til ham, med vampyrtenner og lilla outfit. Selv synes jeg de er dødskule, mens barnebarnet bare griner på nesen og utbryter; bestemor, det er jo en jenteleke! Til tross for sin unge alder – han er fem og et halvt år gammel – vet han alt om jenteleker og gutteleker, det samme med hva som er jentefarger og guttefarger. Rosa og lilla er for jenter. Blått er for gutter. Man kunne derfor tenke seg at preferansene er medfødt, at jenter trekkes mot dukker og rosa, fordi de er jenter, og gutter mot biler og blått, fordi de er gutter. Men det behøver ikke være slik. Det er bare å kaste et blikk på omgivelsene, hvordan vi har innredet samfunnet i forhold til kjønn.

Som mor og bestemor har jeg trålet adskillige forretninger på jakt etter barneklær og barneleker. Trenden er den samme, da som nå; jenter fødes til rosa, gutter til lyseblått. Som gother i sinn og skinn strikket jeg selvfølgelig sorte djevelluer og gensere med hvite hodeskaller til mitt ennå ufødte barnebarn, men innså nærmest umiddelbart etter fødselen at det ble helt feil. Man kler ikke et nyfødt barn i sort. Ei heller i rosa, dersom man ikke vil prøve å innbille andre at gutten er en jente. Klesprodusentene er med på å støtte dette synet på kjønn og farger, ved å lage maskuline snitt i blått og mer feminine snitt i rosa. Enn videre; samtlige leketøysavdelinger har innredet butikken i to avdelinger – en for antatte gutteleker og en for antatte jenteleker – med en noenlunde kjønnsnøytral avdeling midt i mellom, inneholdende fargestifter, maling, plastelina og annet som kan brukes av begge kjønn, uten at det hefter hverken gutte- eller jentelus ved det. Perling er derimot et tvilstilfelle. I barnehagene blir guttene «tvunget» til å perle. Men når de kommer til leketøysforretningen, styrer de langt unna.

Til og med butikken Riktige leker, som i min barndom fortonte seg som et overpedagogisk mareritt av en politisk korrekt (men sannsynligvis dødfødt økonomisk) forretningsidé – med sitt store utvalg av harde treleker i gilde farger og ditto mangel på Barbie-dukker i pastell – har bøyd seg for overmakten og fremstår nå som like kjønnssegregert som enhver annen butikk, hvis fremste målsetting er å selge mest mulig. I så måte er det ikke bare muslimer som presser barna inn i fastlåste kjønnsmønstre. Vi gjør det samme selv. Alle norske barn blir helt fra fødselen av møtt med at det er forskjell på gutter og jenter, hvilket det også er, biologisk sett. Det kulturelle bestemmer vi derimot over selv. Hvilket bevises av vår egen og andres historie.

En ting er barn, barneklær og barneleker. Som voksne må vi gjerne beklage oss over at handelsstanden ikke gjør annet enn å produsere de gjenstander og farger vi etterspør – men hvordan opptrer vi selv, kvinner og menn som burde vite bedre enn å gå i rosafellen og assosiere mørkeblått med makt? Vi er faktisk ikke hakket bedre enn våre barn og barnebarn. For hvordan ville vi forholde oss til en mannlig minister i rosa dress? Eller en bankdirektør, for den saks skyld? Ville vedkommende ha blitt tatt alvorlig, nærmest uansett kjønn? I forhold til jobb og karriere blir vi innpodet at klær skal understreke vår profesjon og vår profesjonalitet. En mann i rosa dress vil høyst sannsynligvis trekke (uønsket) oppmerksomhet mot seg som person, mindre på hva han ønsker å formidle. Ene og alene fordi et rosa antrekk ikke er forbundet med seriøsitet, dersom man er en mann. Det gjelder de fleste yrker.

Hvis vi går tilbake til 1700-tallets Europa, stiller saken seg derimot annerledes. Den gang var pasteller på moten, for begge kjønn. Og menn kunne minne om påfugler (eller homser på sitt verste), sannsynligvis uten at deres maskulinitet eller virilitet ble trukket i tvil. Det bekrefter at kulturelle mønstre kan endres. Det inngir også en forvissning om (og en trygghet i å vite) at det er mennesket innenfor klærne som teller, når det kommer til stykket. Det gjelder så vel som for mannen i rosa dress som den unge kvinnen i niqab.

marita.synnestvedt@gmail.com

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s