Alle som har mulighet til å sette hjul på beina, gjør det. Hensynet til å komme fortest frem må vike for kroppens behov for daglig bevegelse.

Fra tid til annen får jeg høre at utlendinger ser på nordmenn som en nasjon av turgåere – altså er vi det – det til tross for at statistikken viser at vi blir stadig mer stillesittende og at gjennomsnittsvekten øker som en konsekvens av for lite bevegelse.

Selv er jeg tilnærmet 100 prosent fotgjenger. På grunn av ryggproblemer og kronisk stivhet i kroppen må jeg bevege meg mye. Derfor gikk jeg for en del år tibake til anskaffelse av hund, hvilket medfører at jeg må ut på tur, helst to ganger daglig, selv om jeg helst vil sitte i sofaen og se på TV. Dermed ser jeg også hvem som er ute og går samt ikke. Faktum er at jeg stort sett har gatene for meg selv – i konkurranse med biler, mopeder og enkelte syklister. Det gjelder ukedager såvel som søn- og helligdager. Samt uansett tid på døgnet. Alle som har mulighet til å sette hjul på beina, gjør det. Hensynet til å komme fortest frem må vike for kroppens behov for daglig bevegelse. Selv de kroppsbevisste – de som trener en eller flere ganger pr uke på et treningssenter – bruker bil (eller offentlig transport) for å komme seg dit. Det til tross for at hadde de bare løpt eller gått distansen tilsvarende til og fra treningssenteret, kunne de mest sannsynlig ha spart seg utgiftene til hva det koster å være medlem av en slik fasilitet. Den daglige bevegelse gjelds liksom ikke. Den må være organisert – og koste flesk – for å få synlig effekt.

Jeg vil derfor påstå at det er ren innbilning (vrangforestilling) at vi er en nasjon av turgåere. Og jeg vil gjerne vite hvilke utlendinger det er som tror at nordmenn går så mye på tur og at det kun er nordmenn som gjør det. Min personlige erfaring fra vandreturer i Europa er at det er de tyskspråklige som er Europas ivrigste (og mest profesjonelle) turgåere, med briter på andreplass. Skandinaver og finner holder seg helst på stranden, dersom solforholdene tillater det. Ellers sitter de på nærmeste bar. Det kan selvfølgelig ha noe med folketallet å gjøre. Men ivrige turgåere finner vi i alle europeiske land. Og ligger Norge egentlig på plass nummer én hva angår å tilrettelegge for fotturer? Når det gjelder Oslo har man snakket om å anlegge en strandpromenade i flere årtier – om ikke enda lenger – men det har blitt med planene. Økonomien strekker som vanlig ikke til. Bilen vinner veimidlene hvert eneste år. For virkelig å vise sin forakt for turgåere, har Oslos byråd begynt å stykke opp Ekebergsletta, bit for bit, for å la næringsinteresser utnytte området til egne økonomiske formål.

Lenge trodde både politikerne og vi andre at Ekebergområdet var fredet – det lå nemlig i betingelsene for å overgi området til Oslo kommune at området skulle være tilgjengelig for alle – men under prosessen med anleggelsen av Ekebergparken, fant flinke jurister ut hvordan man kunne omgå disse. Nå står sannsynligvis ulike næringsinteresser i kø. KFUK har allerede meldt interesse for å bygge et stadion, myntet på eliteidrett. Saken ble behandlet rett før jul. Jeg kjenner ikke utfallet, men bystyret har vært positive, i motsetning til det lokale bydelsutvalget. Etter at Høyre sentralt la press på de lokale høyrepolitikerne om å endre syn, ble et opprinnelig nei endret til ja – dermed synes det å være flertall både lokalt og sentralt. Så mye for bydelsutvalgene. Legg dem ned, dersom de bare skal leke politikk (opptre som sandpåstrøere) og ikke har reell påvirkningskraft.

Dersom vi (fortsatt) skal kunne kalle oss en nasjon av turgåere, må vi legge tilrette for den daglige bevegelse. Det holder ikke å kjøre til treningssenteret, der en personlig trener drar en etter håret for å få armer og bein i gir. Som alt annet må ønsket om (og senere behovet for) å bevege seg komme innenfra. Man må kunne forlate boligen til fots, ikke kjøre eller bli kjørt uansett avstand. Man må kunne gå til skolen, til jobben – eller til nærmeste buss- eller trikkeholdeplass, dersom avstanden blir for lang – og til butikken. Man må lære opp ungene til å bruke beina, f eks ved å la dem gå til barnehagen, i stedet for å bli kjørt. Det tar lenger tid om morgenen, men den tiden må man investere, dersom det å lære barna å bruke beina har prioritet. De som alltid er blitt kjørt, slutter ikke med det når de blir voksne. Da kjøper de bil og kjører selv dit de skal, uansett avstand.

Egen erfaring tilsier at de som er født på begynnelsen av 1980-tallet og senere er født med hjul på beina, ikke ski. De har vokst opp med bil som det mest naturlige transportmiddel. Derfor er de heller ikke vant til å gå. Det å gå blir et prosjekt, ikke den mest naturlige (foretrukne) måte å bevege seg fra a til b. Vi er med andre ord blitt til en nasjon av bil(mis)brukere. Med alle de negative konsekvenser det medfører.

marita.synnestvedt@gmail.com