Mange bekker små blir til en større å

finansminister siv jensenUføre kan i verste fall komme opp i den situasjon at de må velge mellom mat og medisin. Man vil ikke ha råd til begge deler. Behandlingstilbudene og medisinene vil være der, men alle de uten pengesterke forsørgere vil ikke kunne nyttiggjøre seg dem.

Mange bekker små blir til slutt en kjempestor å synes å være det førende prinsipp for regjeringen Solbergs finanspolitikk. I hvert fall hva angår å loppe dem som befinner seg hinsides maktens sentrum – bokstavelig talt på den andre siden av gjerdet til «verdens rikeste land» – og bare må ta til takke med de almissene de måtte få. Jeg snakker selvfølgelig om sviket mot de uføre, alle de som virkelig er 100 pst uføre og dermed ikke fysisk (og/eller eller psykisk) i stand til å delta i arbeidslivet.

Siv Jensen har imidlertid ikke sittet i finanskomiteen for ingenting. Her har hun tydeligvis lært å kamuflere skjerpelsene som om de skulle være goder. For vil ikke alle, både de arbeidsføre og de med redusert arbeidsevne, at alle burde få delta i arbeidslivet, hver med sin egen evne til produktivitet? Altså gjør man den tidligere uføretrygden om til såkalt arbeidsinntekt og beskatter den som om den virkelig er inntekt – med en sterk oppfordring til å henge seg på arbeidslivets karusell. Gulroten er at det skal bli lov til å arbeide hvitt, selv om man er ufør – som om alle uføre bare later som de er uføre og i virkeligheten jobber svart samtidig som de hever full uføretrygd. I dette ligger det både en mistenkeliggjøring av uføre og en fullstendig ignoranse av hvordan det er å være 100 prosent ufør i dagens Norge.

Alle skal med. Slik lød i sin tid regjeringen Stoltenbergs noe svulstige slagord. Det til tross for at både de fleste arbeidsgivere og arbeidstakere vet at slett ikke alle kan være med å bidra. Noen har så liten arbeidskapasitet eller så store helseproblemer at de nærmest trenger en «personlig trener» til å utføre arbeidsoppgavene sammen med seg – samt gjøre alt den uføre ikke rakk den dagen og tre inn som vikar hver gang den uføre er borte på grunn av helseproblemer. Hadde jeg vært arbeidsgver, hadde jeg ansatt den personlige treneren. Jeg ville ikke hatt råd til å betale ut to årslønner for ett utført årsverk. Selv om jeg synes synd på den uføre, kan jeg ikke gjøre det til mitt problem. Jeg må ta hensyn til bunnlinjen. Enn videre; jeg er overbevist om at de aller fleste andre arbeidsgivere tenker på nøyaktig den samme måten. Hvem skal betale de ekstra kostnadene ved å holde flest mulig mennesker i arbeid? Når man tar i betraktning at statistikken viser at selv arbeidsføre – og godt utdannete – mennesker har problemer med å skaffe seg arbeid, bare fordi de har passert femti, tror man virkelig at mennesker med sterkt nedsatt eller ingen arbeidskapasitet klarer å lykkes på et allerede stramt (kresent) arbeidsmarkedet? I så fall; hvem prøver man å lure?

Ikke meg. Og sikkert ikke tusenvis av andre uføre som nettopp har fått tildelt trygden – eller inntekten som det nå skal hete – for januar måned. I mitt tilfelle får jeg kr 688,- mindre pr måned å leve for. Det er inntektsskatten som slår ut. Det blir kr 8.256,- mindre pr år å rutte med. Foreløpig. For det skal bli verre. Fra 2018 vil uføre miste retten (særfradraget tilknyttet store sykdomsutgifter) til å kunne trekke fra en del av utgiftene til livsnødvendige medisiner og behandlinger. Selvstendige næringsdrivende kan trekke fra diverse utgifter i forbindelse med virksomheten – mens de som er uføre ikke skal få trukket fra noe som helst, enda utgiftene er direkte knyttet til livskvalitet.Uføre kan i verste fall komme opp i den situasjon at de må velge mellom mat og medisin. Man vil ikke ha råd til begge deler. Behandlingstilbudene og medisinene vil være der, men alle de uten pengesterke forsørgere vil ikke kunne nyttiggjøre seg dem. De mangler penger. Hvordan smaker det i verdens rikeste land? Kan Norge kalle seg selv for en velferdsstat, når velferden ikke lenger gjelder alle?

Selv finner jeg det noe ironisk at når jeg endelig har funnet behandlingen som reduserer de kroniske smertene og gir meg den nødvendige livskvalitet til å eksistere videre, så vil jeg ikke lenger kunne betale for den. Jeg har ikke råd. Det fordi Staten annekterer en stadig større andel av den uføretrygden jeg selv, gjennom en mangeårig yrkeskarriere, har vært med på å finansiere. Til den som har fått en skattelette på kr 688,- pr måned vil jeg imidlertid si; bruk dem vel. Og pass på å ikke jobbe fletta av deg, slik at du blir utbrent, sykemeldt og arbeidsutfør. Da kan man fort skli ut i uføret, slik som jeg.

marita.synnestvedt@gmail.com

Advertisements

7 comments

  1. Veldig bra skrevet…..men politikerne de er sikret seg gjennom trygde- og pensjonsordninger som det bare er de selv som skal få…..siden dette ble enstemmig gjennomført på stortinget vil jeg gjerne bruke og omskrive SV`s gamle motto/slagord: “Del Godene” til “Del godene dine med oss og mine politikervenner”

    Like

  2. Ja veldig bra skrevet. Vi kan vel ta en dag i Stortingskantina og handle på krita når det blir for ille. Skriv det på Jensen, hun som ordner opp med pengene våre.

    Like

  3. Det kan vi takke denne nye arbeidsministeren for og Siv Jensen maten jeg henter medisiner. betaler regninger å kanskje har jeg nok til mat

    Like

  4. Det er litt viktig å vite hva som er rett og galt i denne saken. Velgerne har vanligvis svært dårlig hukommelse, og dette gir seg utslag i blant annet urettmessig skyldfordeling. Dagens regjering får skylden for alt som ikke er bra med denne reformen, men fakta er noe annerledes. Uførereformen er en omfattende reform av den tidligere uførepensjonen som trådte i kraft 1. januar 2015. Reformen ble vedtatt av Stortinget 12. desember 2011 etter forslag fra Jens Stoltenbergs rødgrønne regjering, men AP visste at de ville tape mange velgere om de la frem denne reformen før valget i 2013, og trenerte derfor saken frem til etter at valgresultatet var klart. Og dermed kunne de tilfreds sitte og se på at H/Frp-regjeringen måtte legge frem denne omstridte reformen som AP visste ville føre til massiv kritikk av den nye regjeringen. Og folket bet på, og hylekoret hadde som AP forventet ikke politisk hukommelse til å vite at AP i utgangspunktet skulle igangsette denne reformen allerede 01.01.2011. De trenerte saken så godt de kunne, for i 2011 var det som kjent kommunevalg, og AP ville ikke risikere å få svi i lokalvalgene. Reformen skulle opprinnelig vedtas i desember 2010 og tre i kraft 1. januar 2011, men den 7. desember 2010 utsatte AP-regjeringen arbeidet med reformen. Taktikkeri kalles slikt. Den 4. oktober 2013 la regjeringen Stoltenberg frem en proposisjon, deretter en tilleggsproposisjon 8. november, og den 28. november la de frem en innstilling. Dermed var ansvaret for gjennomføringen av reformen lagt over i hendene på den nye regjeringen. Den 8. oktober 2014 kunngjorde H/Frp-regjeringen at reformen ville tre i kraft fra 1. januar 2015. Reformen ble dermed en del av Statsbudsjettet for 2015. Den kompensasjonsordningen som denne bloggeren klager på fordi den (kanskje) forsvinner i 2018 var en ordning som H/Frp innførte som et skjermingstiltak for de som kom dårligst ut. Uten denne ville det ikke eksistert en skjermingsordning i det hele tatt. Regjeringen arbeider kontinuerlig med å finne metoder for å rette opp i skjevhetene denne reformen hadde på mange punkter, og som alle nordmenn burde vite, så har vi aldri noensinne klart å igangsette en reform som fungerte perfekt på første forsøk, ei heller denne gang. Men vi skal være glad for at reformen ble gjennomført av en ansvarlig regjering som ønsker å rette opp i skjevhetene reformen inneholdt etter slett arbeid fra AP-regjeringen. Hvis Marita Synnestvedt ønsker å være en blogger og samtidig bli tatt seriøst, bør hun ihvertfall sette seg inn i sakene, og ikke bare være en del av det uvitende hylekoret som tror at denne store reformen er representativ for vår nåværende regjerings politikk. H/Frp har arvet ansvaret for gjennomføringen av denne reformen fra de rødgrønne, men i motsetning til Stoltenberg & Co. driver ikke dagens regjering med trenering, men svarer med handlekraft. Og bare for å presisere; H/Frp var pliktige til å gjennomføre denne reformen, da det var et stortingsvedtak, og slik er det også med flere andre saker som regjeringen refses for. Før de rødgrønne gikk av, rakk de å få stortingsvedtak på en rekke veiprosjekter med bompenger, og det er derfor vi har den absurde situasjonen at det er flere bomstasjoner nå med Frp i regjering, noe som virker som et enormt paradoks med tanke på Frp’s ønskede politikk på dette området. Men om de aldri så mye vil, har ikke dagens regjering rett til å IKKE gjennomføre tidligere vedtatte saker gjort av et stortingsflertall, for et stortingsflertallsvedtak trumfer som kjent over enhver regjering. Men dette forstår ikke velgere flest, og da kommer slik svada som denne bloggeren presterer.

    Like

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s