Like sikkert som våren er i anmarsj blir det også ny fart i debatten om for eller i mot et lokalt eller nasjonalt tiggerforbud. Tidligere var de utenlandske tiggere i seg selv et vårtegn, men i de senere år har tigging i Oslo sentrum utviklet seg til en helårsbusiness. At også bydelene rundt Oslo sentrum nå ser ut til å være kartlagt med tanke på strategisk utplassering av tiggere, er imidlertid nytt av året, i hvert fall hva angår min egen bydel; Nordstrand.

Det har selvfølgelig også tidligere «forvillet» seg tiggere til Nordstrand, men det har sett ut til å være en og annen, ikke et helt tiggerkorps, som er blitt den nye trenden. Her forleden gikk jeg fra Holtet til bergkrystallen i tidsrommet ni til ti om formiddagen. På denne strekningen passerte jeg ikke mindre enn fem tiggere, alle utplassert på strategiske punkter, slik som butikkinnganger og ved Lambertseter kjøpesenter. Jeg bruker betegnelsen utplassert, fordi jeg ikke lar meg overbevise om at fem utenlandske tiggere, sannsynligvis fra Romania, hver for seg og samtidig har fått ideen om å reise til bydel Nordstrand i Oslo, Norge, og å sette seg utenfor samtlige butikker på samme dato og tilnærmet samme klokkeslett på døgnet. Her må det foreligge en systematisk plan som tiggerne er en del av, hva enten det skjer frivillig eller under press.

Dersom jeg skulle ha gitt en tier til samtlige av tiggerne jeg passerte den morgenen, ville det ha kostet meg femti kroner. Kanskje ikke et fryktelig høyt beløp, men hva om jeg hadde fortsatt videre på tur rundt i bydelen; hvor mange tiggere hadde jeg i så fall risikert å møte? Enn videre; hvor mange dager kommer tiggerne til å sitte på sine (tildelte) stasjoner, før de vender tilbake til hjemlandet? Hvor mye ville det i så fall ha kostet meg, dersom jeg skulle ha donert en tier hver gang jeg passerte tigger? Jeg for min del har ingen idé – og vil heller ikke spekulere – om beløpets størrelse. Men det vil utvilsomt ligge langt over min egen økonomiske bæreevne. Dermed går jeg også bare forbi, uten å gi noe. Sier de «hei», slik som flere av dem har begynt å gjøre, hilser jeg pent tilbake. Men det får meg ikke til å åpne lommeboken.

Jeg tror vi trygt kan si at Oslo i perioder oversvømmes av utenlandske tiggere. I den grad disse menneskene ikke har noe ordentlig sted å bo, får det konsekvenser også med tanke på tilgrising og forsøpling av uteområder. Jeg vil likevel ikke gå inn for noe tiggerforbud – vi trenger ikke flere lover, vi kan bruke noen av dem vi allerede har – fordi vi da får problemer (utfordringer) med grenseoppgangen; for hva er egentlig tigging? At vi må gjøre noe er jeg imidlertid ikke i tvil om. For meg går det ikke på det estetiske, men konsekvensene av at en betydelig mengde mennesker lever mer eller mindre på gata.
Selv mener jeg at i den grad man mistenker menneskehandel, bør kjøretøyene kunne stanses ved grensene. Det gjøres allerede i forhold til motorsyklister (Hells Angels og en del andre organiserte motorsyklister) og fotballtilhengere (hooligans), så hvorfor ikke i forhold til sjåfører som bidrar til handel med mennesker? Det burde holde med mistanke, basert på erfaring og i analogi med annen uønsket virksomhet. Men altså ikke noe totalforbud, som også vil kunne ramme annen (og mer ønsket) tiggerlignende virksomhet, slik som gatemusikanter og andre.

Det viktigste tiltaket mot uønsket tiggervirksomhet er imidlertid at vi må slutte å gi. Det gjelder særlig i de tilfellene vi bør mistenke menneskehandel. Vi hjelper ingen ved å slenge ut en tier her og der og etter eget forgodtbefinnende. Det lokker (lurer) bare enda flere mennesker inn i en gesjeft de tror skal gi dem lettjente penger. De rumenske menneskene som nå tigger i Oslo er hovedakelig unge og sannsynligvis høyst arbeidsføre mennesker (til tross for konedrakter og fillete klær), som heller burde ha bidratt til å bygge og utvikle sitt eget land. I den grad vi ønsker å støtte fattige og vanskeligstilte mennesker i Romania – som f eks gatebarn, barnehjemsbarn og funksjonshemmede mennesker – bør vi heller kanalisere tierne våre til organisasjoner som arbeider med dette på en profesjonell måte. Det vil kunne hjelpe flere og på en langt ryddigere måte.

Det er med tiggere som med alle andre markeder; det er en nøye sammenheng mellom tilbud og etterspørsel. Så lenge tierne våre henger løst, vil bl a fattige rumenske tiggere bli lokket eller lurt til å tro at det er lukerative penger å hente på å tigge i Norge. Hva vet vi om konsekvensene det får for eventuelle barn og øvrige familiemedlemmer? Hva vet vi om eventuelle inngangsbiletter tiggerne må betale for å komme seg til Norge? Kanskje tror vi at vi bidrar til et godt formål ved å gi en rumensk tigger en tier idet vi går inn eller ut av butikken. Men det kan også være at det er det stikk motsatte som skjer; vi bidrar bare til å forverre en allerede vanskelig sosial situasjon.

marita.synnestvedt@gmail.com