Om bestemødre, dobbeltarbeidende mødre og barn som fortjent

mormor og de åtte ungenePå meg virker det som om mange setter barn til verden uten å tenke på konsekvensene, hverken sosialt eller økonomisk.

I det siste har det vært en del skriverier på sosiale medier i forbindelse med en firebarnsfars beklagelse over sin egen mor; hun oppførte seg ikke som den bestemor han så for seg i sitt indre. Vi snakker selvfølgelig om hvor mye tid (det er forventet at) bestemor skal bruke på sine barnebarn. Det til tross for at barnefamiliene nå til dags er begunstiget med både ett års svangerskapspensjon, garantert barnehageplass fra barnet fyller ett år – samt muligheter for kontantstøtte, dersom man selv ønsker å være hjemme med barna. Min umiddelbare tanke er: Hva sutrer han for? Burde han ikke selv være til stede med ungene sine den tid som måtte være igjen av døgnet, etter at barna er hentet i barnehagen? Hvor lite tid skal foreldre kunne sette av til sine egne barn og likevel forsvare at de har satt barna til verden?

Det er på alle måter lenge siden Anne Kath Vestlys Mormor og de åtte ungene (utgitt på 1960-tallet) hadde noen relevans i det norske samfunn. Både min mormor og mor var yrkesaktive, selv er jeg født i 1958. Felles for oss alle var at vi selv måtte ordne oss med barnepass. Samfunnet var ikke, på samme måte som i dag, tilrettelagt for at begge foreldre skulle være yrkesaktive. Det var et valg som var opp til hver enkelt familie å ta. Yrkesaktive mødre (og fedre) måtte ordne seg som best de kunne, ved hjelp av hushjelp, dagmamma, au pair eller annet. Bestemoridyllen vi finner i Mormor og de åtte ungene var på mange måter avlegs allerede den gang bøkene ble skrevet. Norske kvinner var allerede for en stor del utearbeidende. Og resten fulgte raskt etter.

Selv er jeg bestemor, men kjenner meg ikke igjen i bestemorbeskrivelsene. Jeg går hverken med skaut på hodet eller kler meg i kjerringklær. Jeg er opptatt av å leve sunt, ta vare på utseende og holde meg i form. Dessverre er jeg ikke lenger yrkesaktiv, men hadde helsen strukket til, skulle ikke det faktum at mine barn selv fikk barn hindre meg i å fortsette yrkeskarrieren. Det handler ikke om at bestemødre opptrer egoistisk, men at barn (omsider) må innse at Mormor og de åtte ungene langt på vei er en klisjé og – kanskje aldri har vært noe annet enn en fantasifigur, jf forholdene for arbeiderkvinner de siste hundre år.

Dagens «barn», det vil si mine egne barn, befinner seg i begynnelsen av tredveårene. Det vil si de er minst fem år eldre enn jeg var da jeg selv fikk barn, dermed presumptivt også mer etablert i samfunnet hva angår utdannelse, jobb mv, enn jeg var. I motsetning til meg, har de imidlertid fått det meste her i livet servert som rettigheter, uten plikter. Det gjelder både i forhold til skole, arbeid og konsekvensene av å sette barn til verden. Både min mormor (hun var for øvrig jordmor og kjente godt til de vanskelige sosiale forholdene mange kvinner slet med), mor og jeg selv var klar på at økonomien kom først, barna deretter. I dagens samfunn er dette mye mer uklart. På meg virker det som om mange setter barn til verden uten å tenke på konsekvensene, hverken sosialt eller økonomisk. Mine «barn» har en forventning om at samfunnet vil rydde opp. Alternativt gjør foreldrene det. Jeg vet jeg bare har meg selv å klandre, men jeg hadde aldri trodd at dagens barn – tredveåringene – ville anta denne servert-på-sølvfat-holdningen.

Selv er jeg kjempeglad for å ha blitt bestemor. Men det kunne ikke falle meg inn å opptre som tjenerskap for mine egne barn, hva angår barnepass. Jeg skal selvfølgelig hjelpe til, men jeg forutsetter at barna har hatt noen planer før de går i gang med å produsere barnebarn. Jeg setter også pris på tid med barnebarn, men jeg liker også å reise og å gjøre ting for meg selv. For meg er det viktig å skulle gi slipp på mine egne barn, slik at de skal kunne fremstå som ansvarlige foreldre for sine barn. Dersom jeg i tide og utide skulle ha ordnet opp, hva hadde i så fall skjedd? Uansett er det min egen generasjon som må rydde opp. Det er på tide å gi barn ansvar for sine egne liv – og å la dem få lov til å bli voksne i kraft av egne erfaringer.

marita.synnestvedt@gmail.com

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s