Skurkene er like svartmuskede som før og snakker fremdeles med sterk utenlandsk aksent – eller kebab-norsk, som vi vel si i dag.

På barneskolen var Nancy Drew (uttalt Drev) – hovedpersonen i bøkene om Frøken Detektiv – ett av mine store forbilder. Jeg slukte bøkene rått; først den gule serien, dernest den hvite – helt til jeg så smått (eller omsider) begynte å miste interessen. Andre bøker fristet mer. Men da hadde jeg også opparbeidet en inngående kjennskap til alle klisjeene og stereotypiene som bøkene faktisk bygde på.

Samtlige skurker var f eks mørkmussede og skumle. De snakket som regel et gebrokkent spsråk – eller med sterk utenlandsk aksent. Sånn sett var de lette å identifisere og skygge. Smarte var de heller ikke, siden de alltid gikk i fellen Nancy og de sporty venninnene hennes hadde lagt for dem. Jeg tror imidlertid ikke at stereotypiene betydde all verden i Norge på 1960-tallet. Det fantes ikke så mange mørkmussede utlendinger i Norge som snakket gebrokkent norsk. Det var med andre ord ikke så mange å diskriminere eller som kunne føle seg diskriminert. Det fantes likevel en i min umiddelbare nærhet; min egen far. Men det falt meg aldri inn å trekke slutningen. Han var jo faren min og ikke en utenlandsk skurk.

Norge på 1960-tallet og av i dag er som to vidt forskjellige land. Det gjelder både økonomisk og kulturelt. Ikke vet jeg om bøkene om Frøken Detektiv har gjennomgått samme «oppgradering» (sensur) som f eks bøkene om Pippi Langstrømpe eller Thorbjørn Egners sang om den tapre hottentott-gutten Hoa, som etter mitt syn burde være verneverdige kulturskatter. Men jeg har ved selvsyn sett at skurkene ennå ikke har lært seg å snakke flytende norsk. Det er bare å ta en kikk på TV-kanaler, myntet på barn, slik som Disney og BR. Skurkene er like svartmuskede som før og snakker fremdeles med sterk utenlandsk aksent – eller kebab-norsk, som vi vel si i dag.

Hvilke signaler gir det til hvite barn som ikke omgås brune barn til daglig? Blir de innpodet allerede fra småbarnsalder at mørkhudete mennesker er suspekte og ikke til å stole på? Og hva med de brune barna, som også ser på de samme TV-kanalene? Får de en følelse av å bli stemplet som annenrangs, allerede før de er begynt på skolen? Kanskje ikke så mye å mase med, mener noen. Men det er de små stikk, gjennom hele livet, som bidrar til å hindre mennesker i å søke fellesskap på tvers av kjønn, kultur, religion eller hva det måtte være. Og som effektivt definerer noen mennesker som bedre enn andre.

marita.synnestvedt@gmail.com