Det beste hadde vært å legge religionene døde, i hvert fall i det offentlige rom. De forstyrrer for mye og tilslører det som egentlig er problemet.

Hvem av oss kjenner vel ikke til H C Andersens berømte eventyr om den stygge andungen? Men hvor mange har reflektert over hva teksten egentlig formidler? Ikke jeg. Ikke før jeg leste en forkortet utgave for barnebarnet. For den som trenger en oppfriskning: Andungen ble jaget bort fra andeflokken fordi den var så stygg. Den ble jaget bort fra alle de fellesskapene den søkte seg til, fordi den ikke passet inn. Den ble ikke godtatt før den kom til sine egne – svanene – for i virkeligheten var den stygge andungen ingen andunge i det hele tatt, den var en svane.

Tidligere følte jeg bare medynk med andungen og var glad den kom til sine egne, før den gikk til grunne av mangel på omsorg og tilhørighet. Men det var før Norge ble et flerkulturelt land. Nå føler jeg at budskapet blir feil. Ikke fordi jeg vil være politisk korrekt, men fordi det bør kunne gå an å være svaneunge og likevel kunne ferdes blant ender – og omvendt. Det blir mange nødt til, enten de vil eller ikke. Jeg tenker på barn som blir adoptert til Norge f eks fra Korea eller Colombia. Eller barn født i Norge av utenlandske foreldre. Deres «røtter» er revet bort, de må la seg potte om som best de kan. Selv er jeg et av dem.

I 2008 skrev jeg et blogginnlegg – Andregenerasjons innvandrer og aldri norsk nok – om den mangel på tilhørighet mange i vår kategori ofte føler. Vi er hverken det ene eller det andre. De heldigste har ett bein godt plantet ned i hver kultur, men mange kjenner ikke noe til den kulturen de liksom skal komme fra. Heller ikke språket. Da føles det ekstra bittert å bli behandlet som en stygg andunge. Jeg fikk svært mange kommentarer til blogginnlegget. De fleste av dem negative; jeg burde pelle meg tilbake dit jeg kom fra. Jo fortere, desto bedre. Mange syntes også å ha lest H C Andersen, fordi et gjennomgående tema i kommentarfeltet var at man ikke nødvendigvis ble til en hest, selv om man var født i en stall. Hva de enn måtte mene med det.

Selv er jeg heldig, jeg ser ikke unorsk ut. Men jeg har ved selvsyn sett at personer med utenlandsk utseende blir utsatt for langt mer nitid granskning i passkontrollen og i tollen enn hva «mer tilforlatelige» individer blir. Det gjelder også dersom vedkommende har norsk pass. Slikt må føles som en ren trakassering, særlig hvis det er regelen og ikke unntaket. Jeg har også jobbet sammen med mørkhudete nordmenn som opplever å bli stoppet av politiet og bli behandlet som bil- eller sykkeltyver. For disse andungene hjelper det ikke å fly tilbake til Pakistan eller Somalia. De forvandles ikke til svaner, særlig når de ikke en gang forstår språket og vet hvilket nebb de skal kvekke med.

Det er et ordtak som heter at like barn leker best. Jeg vil ikke benekte at jeg langt på vei er enig i det, men ikke slik at jeg ønsker å tvinge alle til å bli mest mulig lik meg – eller betrakter alle de andre som motstandere eller fiender av meg. Ulikhet gir større rom for kreativitet og endring. Dersom alle hadde alle vært kliss like; hvordan hadde verden sett ut i dag? Det går fint an å eksistere side om side, uten at alle nødvendigvis leker (eller blir tvunget til å leke) med alle hele tiden. Det vil alltid finnes naturlige krysningspunkter, som f eks gjennom skole, arbeid, samfunnsengasjement eller fritidsaktiviteter, hvor ulike mennesker kan være sammen på tvers av kjønn, alder, yrke, sosial bakgrunn, seksuell legning, religiøs tilhørighet eller andre merkelapper vi fortløpende setter på hverandre.

Den lokale andedammen består utvilsomt av flere varieteter i dag enn på H C Andersens tid. Derfor er det enda viktigere å ikke avskrive andunger som stygge eller ubrukelige, nærmest før man er blitt kjent med dem. Vi må lære oss til å se hva som befinner seg bak fjær, slør eller hudfarge og ikke definere mennesker som tilhørende en bestemt religion, kun basert på ytre kriterier. Enn videre; mennesker tilknyttet samme paraplyreligion praktiserer den forskjellig. Tenk bare på alle varianter av kristendommen. Det samme gjelder også for andre verdensreligioner. Når det gjelder samkvem, kan vi velge å ta tak i det som måtte binde oss sammen eller det som måtte splitte oss. Skal andedammen kunne fungere som en harmonisk sosial arena, må de som lever der bli enige om et minste felles multiplum av leve- og spilleregler. I så måte fungerer Kardemommeloven aldeles utmerket. Man kan gjøre hva man vil, bare man ikke plager andre. Det siste er vesentlig for at et samfunn skal kunne fungere. Man må gjerne være så sær som man vil – og ha meninger som virker både hårreisende og frastøtende på andre – bare man ikke prøver å tvinge andre til å anta samme særheter.

I det offentlige rom er det naturlig nok (og dessverre nok en gang) blitt fokusert mye på muslimer og islam. I så måte har norske jøder og muslimer noe til felles; de må nærmest stå til rette for hva henholdsvis Israel og islamistiske terrorister måtte foreta seg av voldeligheter. Hvilken etnisk norsk kvinne eller mann hadde funnet seg i å måtte forsvare hva kristne mennesker verden over måtte foreta seg av kriminelle handlinger? Hva f eks med mafiaen på Sicilia? De definerer seg utvilsomt som kristne, men nøler ikke med å ta livet av dem som måtte stå i veien. Det beste hadde vært å legge religionene døde, i hvert fall i det offentlige rom. De forstyrrer for mye og tilslører det som egentlig er problemet. Religion er – og bør være – en privatsak. I det offentlige rom bør vi heller vektlegge etikk og moral. Alle religioner har elementer av dette. Og det er etikken og moralen som er det viktigste hva angår oss som forskjellige individer, ikke hvilken guddom man eventuelt måtte tilbe.

Når det gjelder alle andunger som hverken ser ut eller oppfører seg som de burde, i hvert fall i følge andelovene, er det i alle fall en ting som er sikkert; de (vi) er kommet for å bli. Pegida kan marsjere så mye de vil (eller tør), men alle som innehar et norsk rødt pass er faktisk norske, selv om de hverken har hvit hud, blondt hår eller blå øyne. Det nytter heller ikke å skru klokken tilbake til anno 1960. Gjort er gjort – og dermed burde vi for fremtiden fokusere på hva som binder oss sammen – i et nytt flerkulturelt Norge – og slutte med å drømme oss tilbake til en fortid som forhåpentligvis aldri kommer tilbake.

marita.synnestvedt@gmail.com