I nærheten av der hvor jeg bor befinner det seg en hage. Langs gjerdet står det mange fine ripsbusker som er blitt så omfangsrike at grenene tyter ut av gjerdet. De øverste grenene bøyer seg til og med langt ut over gjerdet og er, sett med mine øyne, i ferd med å hindre fremkommeligheten. Det er imidlertid ikke trafikksikkerhet som opptar meg, men all ripsen som bare henger der, i det offentlige rom, og nærmest skriker om å bli plukket. Kan (eller bør) nærmest hvem som helst plukke dem, dersom eierne av ripsbuskenes røtter ikke bryr seg?

Selv foretrekker jeg rips fremfor andre bær. Det er sikkert fordi de er nesten like sure som jeg. Jeg bruker ikke en gang sukker, bare vaniljesaus. Dessuten har jeg alltid likt å plukke rips. Det går kjapt, det blir ikke noe søl og man slipper å måtte gå og hele tiden bøye seg, slik man må gjøre når man plukker jordbær, blåbær og multer – bare for å nevne noen populære bærslag.

Min bekymring er at (den herreløse?) ripsen ikke skal bli plukket, at de omkommer som følge av vær og vind eller at fuglene tar dem. Skal det være noen vits må de plukkes nå, mens de er modne og ikke overmodne. Jeg tør imidlertid ikke ringe på og spørre om å få plukke. Tenk om de svarer nei? Eller at de kommer på at de burde spørre om naboen vil plukke, en nabo som helt sikkert svarer ja, men som likevel ikke finner tid. Dermed går all den fine ripsen til spille, hvilket vil være utrolig synd.

Det lureste er nok å plukke litt nå og da, slik at det nærmest ikke gjelds. Og helst på hverdager, når folk flest befinner seg på jobb. Slik vil ripsen forsvinne nærmest på naturlig vis. Ingen vil merke noe. Og alle bør være fornøyde. Ikke minst ripsen selv, som kommer til et godt hjem der den blir satt pris på.

marita.synnestvedt@gmail.com