“Vi må gjøre muslimene stolte”

De fleste har vel fått med seg Jaglands pussige uttalelse om at det er vi som må gjøre muslimene stolte. Jeg sier pussig, fordi jeg ikke vil fornærme noen. Det kan jo også hende at uttalelsen er tatt noe ut av sammenhengen. Men den passer inn i serien av velmente, men akk så misforståtte holdninger. Selv om uttalelsen er blitt tvitret og retvitret flerfoldige ganger, klarer jeg likevel ikke å dy meg for å bli med i hylekoret. For hvem i all verden er vi? Og hva innebærer det å gjøre en muslim stolt? Klappe dem på hodet og si «flink bisk»?

Jeg for min del tror at en god del muslimer allerede er stolte av hva de får til, hva enten de har viet sitt liv til IS eller bare forsøker å skjøtte sitt erverv slik som de fleste av oss andre. Når det er sagt, mener jeg at alle de som misbruker Allahs navn til å bedrive terrorvirksomhet heller burde jekkes ned flerfoldige hakk enn å få flere anerkjennende nikk. For øvrig vil jeg i denne sammenhengen alliere meg med de muslimer som hevder at terrorister er terrorister, uansett hvilken Gud de forsøker å gjemme seg bak.

Når det gjelder resten av verdens muslimer – de «snille» – kan jeg ikke skjønne at det skulle være min oppgave å gjøre dem stolte. Er det ikke mer nærliggende at anerkjennelsen burde komme fra den nærmeste familien, skolen eller arbeidsgiver og venner? Men bare det å trekke frem muslimer som en ensartet gruppe vitner etter mitt skjønn om en tvilsom innfallsvinkel. Den lukter av oss og dem. Selv bruker jeg ikke religiøs tilhørighet – eller mangel på tilhørighet – som utgangspunkt for hvem jeg vil jobbe sammen med, omgås eller ikke. Som oftest er det en felles arbeidsoppgave eller interesse som avgjør hvem man tilbringer tiden sammen med. Da omgås vi hverandre på en naturlig måte, ikke som en statlig initiert feilslått politikk om at «alle skal med».

Jeg ser imidlertid at Oslo fremdeles er en delt by, f eks hva angår bosetting. Det bor flere muslimer på Tøyen og Mortensrud enn f eks på Frogner og Bygdøy. Men det har med økonomi å gjøre, ikke religiøs tilhørighet. Når tilstrekkelig mange individer med muslimsk bakgrunn tjener nok til å bosette seg på Bygdøy, så gjør de det. Da sammenligner de seg selv ikke lenger med fattige fettere på Mortensrud, men med suksessrike mennesker, bosatt på Oslo vest. På den måten fjerner de seg fra fattigdoms-stempelet, på samme måte som generasjoner av nordmenn med annen tilhørighet enn den kristne alltid har gjort. Slik sett er ikke muslimer verre enn kristne. Antakelig er de som folk flest. Og som folk flest finner de nok veier til å gjøre hverandre stolte.

marita.synnestvedt@gmail.com

 

 

 

 

Advertisements

One comment

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s