Strikkedilla

Jeg tilhører den generasjonen som ikke kan sitte stille, med hendene i fanget, uten å gjøre noe. Det gjelder alt fra å se på TV til å delta i endeløse møter. Jeg må ha et strikketøy (eller hekletøy)  å holde fast ved, for ikke å føle at jeg kaster bort tiden. Det hjelper faktisk – utrolig nok – også på konsentrasjonsevnen. Hvem har vel ikke opplevd at tankene flyr sine egne veier i langtekkelige og gørrkjedelige møter? Strikketøyet binder meg bokstavelig talt til stolen jeg sitter på, til situasjonen her og nå. Da får jeg faktisk også med meg mesteparten av hva som blir sagt. Det forutsetter selvfølgelig at håndarbeidet er så enkelt at hendene kan arbeide av seg selv, uten videre hjerneaktivitet, slik som f eks kluter eller sokker uten et intrikat mønster.

I sommer ble forresten strikkeradiusen utvidet til køståing på Tusenfryd. Plutselig ble det en sann fryd å stå i timeslange køer. Det morsomme var at jeg observerte to andre (voksne) damer som også strikket seg fremover i køen. Det har jeg ikke opplevd før. Tidligere har jeg funnet strikkende damer både på flyplasser og inne i flyet. Mange tror det ikke er tillatt å ta med strikkepinner inn på selve flyet. Det stemmer ikke. Jeg har aldri fått påtale i sikkerhetskontrollen. Strikkepinnene skal vel være rimelig syltynne før de kan brukes som våpen. Jeg sverger også helst til trepinner, hvilket vil si at de kan sammenlignes mer med forvokste tannpirkere enn effektive drapsvåpen. Jeg har for øvrig sett bilder fra slutten av attenhundretallet av folk, både kvinner og menn, som strikket mens de gikk. Det var vel også en måte å bruke tiden mest mulig effektivt.

De senere årene er det helst Barnebarnet som har vært gjenstand for Bestemors strikkedilla. Særlig i barnehagen – med mye uteaktivitet også på vinterstid – var det stort behov for gensere, bukser og sokker i varmende ull. Dette var rene bruksplagg, hvor jeg benyttet mye restegarn, uten at det kom det minste lille kny fra Barnebarnet. Selv er jeg også av den oppfatning at barn skal være fargerike. Sort får vente til de skal begynne på ungdomsskolen. Skjønt jeg prøvde meg på noen sorte plagg, inkludert djevel-lue med røde horn, da Barnebarnet var nyfødt. Til og med jeg syntes det ble litt trist og noe aparte og gav opp.

IMG_3995

Det siste året har jeg imidlertid opplevd at Barnebarnet har nedlagt protest mot rosa og lilla. Det er jentefarger. Kan det ha sammenheng med at han begynte på skolen i fjor?

I forrige uke var det sokkene i muntre farger som fikk gjennomgå. De var ikke kule, bare teite. Det var bare å finne frem pinnene og strikke nye sokker i de nye yndlingsfargene, sort og grått. Barnebarnet er så vidt fylt 7 år.

Det neste blir vel genser med hodeskallemønster som overhodet ikke kan assosieres med Kaptein Sabeltann. Han er bare for småunger!

marita.synnestvedt@gmail.com

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s