I serien av moderne begreper hva angår spiseforstyrrelser er vi nå blitt presentert for alkoreksi (alkorexia); nemlig hvordan kreative kvinner (og menn?) på diett rydder plass til alkohol. På drikkedager hopper man ganske lett over ett eller flere av dagens måltider, slik at det totale antall kalorier likevel ikke overstiger det antall kalorier dietten tillater. Som om det skulle være noe nytt at alkohol blir prioritert foran mat, dersom man blir nødt til å velge. Det faktisk uavhengig av om man går på diett eller ikke.

I min barndomstid pleide enkelte av de store gutta å løpe en runde før de tok en god slurk øl. Så løp de nok en runde, før de inntok neste slurk. Og slik fortsatte de, inntil rusen begynte å virke. Det var på slutten av 1960-tallet, i langpilsens dager. Gutta hadde dårlig råd og måtte få mest mulig ut av alkoholen, dvs mest mulig rus for pengene. Noen av dem brygget også selv. Resultatet ble en mellomting av øl og vin, populært kalt vøl. For de fleste har økonomien heldigvis bedret seg siden den gang. Nå går det mest i finere viner og andre edlere dråper. Tiåret før levde min mor og hennes venninner bevisst på kålrabi og annen billig og kalorifattig mat, både for å holde vekten på et syltynt kroppsideal og for å kunne gå ut på byen. Kostpengene strakk ikke til begge deler; altså ble maten nedprioritert. Klær og uteliv var langt viktigere.

Slik kan vi antakelig nøste tilbake i moderne tid for å se hvordan nordeuropeiske kvinner har prøvd å balansere inntaket av mat på bekostning av alkohol. Jeg for min del tror vi kommer langt med å se på kvinners frigjøring fra korsettet på begynnelsen av 1900-tallet og begynnelsen på kaloritelling på 1920-tallet. I mellomtiden hadde europeiske kvinner både fått stemmerett og mulighet til å tjene egne penger; vi kunne (endelig) begynne å oppføre oss som menn. Men kroppspresset var det samme. På 1950-tallet skulle vi ha vepsetalje, på 1960-tallet skulle vi se ut som Twiggy – og siden er fett stort sett bare blitt tolerert i pupper, lepper, kinnben og nå også rumpeballer. Man kan si hva man vil om å akseptere kroppen som den er – jo mer å ta i, desto mer å bli glad i og alt det der – men kvinner og klær har aldri vært kompatibelt med kalorier. Lekre klær lages ikke i størrelse altfor stor. Noe må ofres dersom vi skal bli med på fredagspils, lønningspils, julebord, sommerfest og kollegatur til Latvia. For ikke å snakke om hverdagen sammen med familien, der det nå synes allment akseptert å «nyte» vin også på hverdagene – eller i syklubben, som i de siste 25 år i praksis har vært en vinklubb.

Alkoreksi synliggjør etter min mening et grunnleggende behov for den fysiske og psykiske virkning av alkohol (rusmidler). Det kan hende at enkelte bare «nyter et glass i godt selskap» eller til maten, men selv føler jeg (ofte) et behov for rusen i seg selv. Det betyr at jeg er villig til å bytte mat mot alkohol, særlig hvis det gir en bedre rus. Jeg vil si at jeg er psykisk avhengig av det velværet den gode rusen gir meg. Jeg ønsker å kunne gi slipp på alle de hemninger som vanligvis preger min hverdag. Jeg blir mer sosial, snakkesalig og munter. Jeg blir mindre stiv og mer overbærende overfor andre. Hver gang temaet rus bringes på bane, vinkles det alltid negativt. Man fokuserer kun på skadevirkningene, aldri den glede de fleste av oss føler når vi tar ett eller flere glass i «godt selskap». Da jeg var ung ble det fokusert på at man aldri burde drikke alene, særlig ikke dersom man var kvinne. Men hva skal man gjøre, dersom man er enslig mor og ikke kan komme fra på grunn av barna? I det siste er det blitt fokusert på hvor ille det er når voksne mennesker drikker når det er barn til stede. Men hvordan skal barn få et normalt forhold til alkohol, dersom de aldri får se hvordan man både kan drikke alkohol og oppføre seg anstendig på samme tid? (Min indre lille konspirasjonsteoretiker forteller meg at også dette må være muslimenes verk. På med burka og, sett korken i flaska og vend hodet mot Mekka.)

Hvis jeg hadde hatt tilstrekkelig med penger og de rette kontaktene, hadde jeg helt sikkert slått meg på kokain eller andre opiater. Da kunne jeg ferdes gjennom livet, slank som en modell og euforisk til sinns. Jeg har imidlertid ennå ikke turt å bevege meg på det illegale marked. Derfor har jeg heller ikke annet virkemiddel enn å droppe maten, for å oppnå den lykkefølelse som beruselse gir meg. Kaloriinntaket må nemlig begrenses til et minimum. For det samfunnsmessig skapte kroppspresset slipper aldri taket. I valget mellom alkohol og mat velger jeg alkohol. Jeg er med andre ord en alkorektiker. Jeg er ikke stolt over å være det, men jeg skammer meg heller ikke. Det beskriver egentlig bare situasjonen hvordan den reelt sett er.

I stedet for å rette nok en pekefinger mot en gruppe mennesker som kanskje allerede er spiseforstyrret nok; hva med å lansere et ruspulver, i passende doser, slik at også vi som drar på x antall kilo for mye – eller bare vil holde vekten – kan få oppleve hvordan det er å være Dronningen av festen, uten alltid å måtte fintelle antall kalorier? Det høres kanskje flåsete ut, men det er faktisk alvorlig ment. Alle kan ikke være rockestjerner, toppidrettsutøvere eller drive med ekstremsport. Men kjenner jeg lusen på gangen, er de like avhengig av den eufori de føler når de har prestert som den lykkefølelsen jeg kan finne i barskapet. I det siste har jeg for øvrig funnet en ny måte å oppnå beruselse, samtidig som jeg holder kaloriene under kontroll; nemlig løpe en mil på tredemøllen og toppe prestasjonen med to glass vin. Da føler jeg meg ikke bare kjernesunn, men også kjempeglad 🙂

marita.synnestvedt@gmail.com