Omsider har også jeg kastet meg på Pokemon go. Det burde jeg ha gjort allerede for lenge siden – så mye som jeg går – men bedre sent enn aldri. For 9 år siden gikk jeg nemlig til anskaffelse av en hund – en Cairn terrier ved navn Scott McCairn – fordi jeg knapt kunne bevege meg. Jeg hadde en formening om at en liten hundevalp og jeg kunne trene oss opp sammen. En farlig risk å ta, dersom jeg skulle falle i fisk og hunden ikke, men det gikk heldigvis bra. Nå kan vi gå begge to, hele dagen, og likevel være kvikke og opplagte når vi kommer hjem.

Hvorfor ikke bare gå tur med meg selv? Hvorfor investere i en skitdyr bikkje, når det fremdeles finnes ledige arealer til allmenn rekreasjon og mosjon? Fordi jeg visste med meg selv at turen snarere ville bli lagt til nærmeste kjøpesenter enn til Ekebergskogen. Og tråkking rundt på et kjøpesenter gjelds merkelig nok ikke som helsebringende gange. Jeg har prøvd, flere ganger, men kroppen nekter å akseptere handleturer som mosjon. Den slår seg bare tvert vrang og reagerer med å bli stiv som en stokk. Hundehold er dessuten sunt for økonomien. Det fordi hunder stort sett er nektet over alt, enten det er lovpålagt eller ikke. Temmelig dumt av buttikkeierne, siden jeg – og sikkert mange hundeeiere med meg – naturligvis prioriterer mer hundevennlige butikker. Også når vi ikke har med bikkja.

Pokemon go endret imidlertid alt. Nå trenger jeg ikke lenger bikkja som incentiv for å bevege meg rundt omkring i terrenget. Det holder med å jakte på Pokemons og pokeballer. Faktisk er bikkja litt i veien, når han trekker i en retning mens jeg vil gå i den andre – og særlig når jeg skal knerte et monster og han plutselig rykker til. Jeg pleier vanligvis ikke å banne, men det står ikke til å nekte at herr Scott McCairn har fått passet sitt påskrevet opptil flere ganger i det siste. Det er ikke få Pokemons jeg har gått glipp av på grunn av den fillebikkja.

Foreløpig prøver jeg å turnere begge deler. Og jeg vil si til alle dem som mener at Pokemon go bare er noe sturt tull, at det blir som et orienteringsløp rundt om i terrenget. Og hvorfor skal det være mer sunt å løpe rundt i skauen etter orienteringsposter enn Pokemons? Det blir nesten som å fnyse av at alle sitter med nesa ned i hver sin skjerm på hyttetur mens det å lese hver sin gode bok blir noe helt annet. For øvrig er, etter min mening, alt som får passive mennesker opp av sofaen og ut i landskapet positivt. Det gjør Pokemon go til fulle. Og i så måte er smarttelefonen i ferd med å erstatte Bikkja som Menneskets Beste Venn (MBV).

marita.synnestvedt@gmail.com