De av oss som har noen år på baken husker vel John Cleese i den hysterisk morsomme rollen som Mr Fawlty i BBC-serien Fawlty Towers, hotelleieren som evnet å kløne det til, der hvor ingen andre kunne ha fått det til. Det var imidlertid på 1970-tallet, med datidens syn på at kunder slett ikke bare «måtte komme her og komme her». Den som måtte tro at det hører fortiden til, må gjerne ta seg en tur på Egon på Sæter. Kanskje er de like «heldige» som vi var, da vi prøvde å stille spørsmål ved servitørens logikk.

Saken er som følger: Jeg bestiller 1 flaske tonic og to gin shots. Jeg betaler for dette. Servitøren tilbyr seg å bære glass, shots og is bort til bordet. Han setter det fra seg og går. Da jeg gjør mine til å helle mer gin enn det ene shot-glasset opp i samme glass, piler imidlertid servitøren tilbake og sier at det er ikke lov. Jeg truer hans skjenkebevilling. «Den er grei», sier jeg og tilbyr meg å fordele ginen i to glass. Det var ikke bra nok. Han inndro alt og sa han måtte blande det på nytt, i dertil tilhørende to glass. Som sagt, så gjort. Han sa også at hvis jeg og min bordkavaler begynte å snakke om dette, så skulle han få oss kastet sporenstreks ut. Jeg er blitt så erfaringsrik (gammel) at jeg vet når jeg skal diskutere og ikke. En hyggelig kveld ute blant prinsippryttere (og kranglevorne) tilsier et ikke diskuter; smil og tenk ditt.

Da jeg skulle ta en kontrollsjekk på at det virkelig var gin i det andre glasset, og ikke bare vann, spratt servitøren tilbake som et annet esketroll og lurte på hva det var jeg mente med det. Noe spesielt, men helt i stil med Mr Fawlty. Konflikt blir det sjelden, uten at man legger opp til den selv. Nå syntes imidlertid jeg at servitøren oppførte seg ubehagelig – hadde det vært forbudt å kjøpe 1 flaske tonic og 2 gin-shots, burde han ha nektet å ta betaling for det – det går ikke an å blande seg inn i ettertid, så lenge det er helt åpenbart at en og samme person har tenkt å drikke det hele selv. For den som måtte være ukjent med Egons rutiner: Vi går frem en og en og bestiller ved disk. Han kan dermed ikke ha trodd at jeg bestilte for hele gjengen. I hvert fall unnlot han å spørre om det.

Da jeg hadde drukket opp ginen, var det fremdeles mer tonic igjen på flasken. Jeg spurte dermed min bordkavaler om han ville gå til disken og bestille et shot til meg. Jeg hørte at det ble diskutert ved disken, men fikk ikke med meg hva som ble sagt. Bordkavaleren kom imidlertid tomhendt tilbake, etterfulgt av servitøren, som umiddelbart konfiskerte det halvfulle ølglasset til min bordkavaler. Vi kunne bare gå. Vi ble kastet ut, ikke fordi han mistenkte at vi hadde drukket for mye, men vi hadde utfordret hans «autoritet». På godt norsk heter det å bli fornærmet, når man ikke kan komme med en begrunnet forklaring på hvorfor man reagerer som man gjør. Men helt i tråd med Mr Fawlty.

For nesten femti år siden ble min ektefelle nektet adgang til Cinderella kro, forgjengeren til Cindy og Egon. Ikke fordi han var beruset eller oppførte seg dårlig, men fordi han hadde langt hår. Servitøren forbandt tydeligvis langt hår med noe vederstyggelig. Det hjalp ikke at resten av følget lovet å holde ham i fletta. Inn skulle han ikke. Og nå er min bordkavaler, vår felles sønn, og jeg blitt kastet ut fra selvsamme sted. Eplet faller som kjent ikke langt fra stammen – og Mr Fawlty holder fortsatt vann.

marita.synnestvedt@gmail.com