Hver vår er vi blitt møtt med følgende spørsmål: Bør Oslo innføre et generelt tiggerforbud? Hver vår har i hvert fall jeg svart nei, fordi jeg prinsipielt er i mot forbud. Det skal ikke være nok at en irriterer andre kun ved sitt blotte nærvær, det skal faktisk være noe mer til. Som en av de nærmeste naboene til Byskogen, et av Oslos fineste naturreservater, har jeg i løpet av de siste årene blitt konfrontert med de negative sidene ved tigger- Oslo –  de sidene som ikke kommer frem, når man bare går forbi en tilforlatelig (stakkarslig) figur, som sitter der med tiggerkoppen sin, tilsynelatende uten å gjøre noen fortred. Men hvor mange har faktisk tenkt på hvor de gjør av seg, når «arbeidsdagen» er over? De tar neppe inn på hotell eller ungdomsherberger. Det ser faktisk ikke ut som om flesteparten sjekker inn noe som helst sted som koster penger – det til tross for eksisterende lavterskeltilbud hva økonomi angår – de foretrekker å «campe» i Oslos nærliggende naturområder, deriblant Byskogen, til tross for at det er strengt forbudt.

Jeg for min del skulle heller ikke ha geberdet meg stort over det, hadde de bare vist respekt for naturen. Men det skjer ikke. Snarere tvert i mot; det flyter av søppel, ekskrementer og dopapir langs stiene ned til «teltleirene». Og hva verre er; de kommer så fort snøen forsvinner og forsvinner ikke før minst det første snøfallet har falt. Det betyr i praksis at mitt nærmeste naturområde er dominert av natursvin mesteparten av året. Kun i vintermånedene, når det er som kaldest og bakken er fryst til is, får jeg ha Byskogen for meg selv. Det verste av alt; det blir bare flere av dem for hvert år som går, uten at våre politikere tør/kan/vil ta affære. Det synes å herske en slags kollektiv handlingslammelse, som om gjeldende lover og regler ikke skal kunne anvendes på utenlandske tiggere, bare fordi man er livredd for å anta et synspunkt som muligens kan oppfattes som politisk ukorrekt.

I mine tidligere forsøk på å gjøre tilreisende (rumenske) tiggere ansvarlige for sine lovbrudd, er jeg blitt beskyldt for alt fra å bli kaldt ufølsom til  å være rasist (fascist). Og hvis jeg absolutt må sette tiggerproblematikken i Oslo på agendaen, bør jeg i det minste stille med et forslag om hva vi skal gjøre med dem. Snakk om å stille problemstillingen på hodet! Man kan faktisk spørre seg: Hvorfor skal jeg plukke opp etter bikkja mi og lære mine barn til å gjøre det samme, når rumenske tiggere kan komme hit og drite i alt sammen? Det henger ikke på greip. Og hva med alle de skattepengene som går med til å renske opp etter dem? Rusken vet, det er de som får oppdragene fra Bymiljøetaten. Enn videre; hvorfor skal jeg betale på trikken, når et titalls rumenere haiker med 18 og 19-trikken hver eneste dag, morgen og kveld? I hvilken grad skjerper det samfunnsmoralen? Og hvor ble det av kontrollørene?

I et siste desperat forsøk på å få folk flest – og i særdeleshet de som sitter med beslutningsmakt – til å skjønne at det faktisk kan være politisk korrekt å korrigere uønsket adferd, selv om det måtte ramme dem som står utenfor, vil jeg henvise til vår alles kjære Thorbjørn Egners Kardemommeby, prototypen på et vellykket sosialdemokrati. Og særlig tante Sophie, som ikke ville finne seg i at røverne gjorde som de ville. Enn videre; hun aksepterte heller ikke at de levde i en svinesti, hun tvang dem til å vaske og rydde opp etter seg. Med dette i bakhodet – at vi alle skal kunne gjøre hva vi vil, bortsett fra å plage andre og grise til – håper jeg å synliggjøre at vi står overfor en utfordring (problem), som ikke går over av seg selv. Vi blir faktisk nødt til å stille oss spørsmålet: Hvem skal ha tilgang til Oslos naturområder; vi som faktisk bor her og ønsker å bruke området til daglig trening og rekreasjon – eller tilreisende (rumenske) tiggere, som ved sin forsøpling og tilgrising i praksis skremmer alle andre unna?

Tante Sophie holdt røverne såpass i ørene at de ville bli kvitt henne. På samme måte må Oslos øvrighet (politi) kunne få ressurser til å fotfølge tiggerne dit de drar etter endt «arbeidsdag» og overraske dem ved daggry, før de forlater «teltleiren» – for så å ta dem i forvaring. Kanskje vil det hjelpe, dersom man repeterer det dag for dag ut «sesongen». Jeg vil tro at alle dem som har hatt fysisk kontakt med de rumenske tiggerne i løpet av de siste årene – Oslo Politi, Bymiljøetaten, Rusken, Oslo Sporveier, Frelsesarmeen, Bymisjonen og andre – sitter på både fakta og forslag til å gjøre noe med situasjonen. Jeg håper inderlig at vi ved en slags sosialdemokratisk resolusjon, i god norsk tradisjon, skal kunne si, også til de fattigste: Vi ser ikke ned på deg fordi du er fattig, men selv om du er fattig går det faktisk an å oppføre seg som folk.

marita.synnestvedt@gmail.com