I det siste har flere politiske partier opplevd nedgang og medlemsflukt. Det gjelder såvel regjeringspartiene som andre partier. Jeg vet ikke nøyaktig hvor mitt eget parti, Miljøpartiet De Grønne (MDG), befinner seg i forhold til sperregrensen, men jeg vet at jeg selv har store problemer med å skulle støtte dem videre. Hvis det samme skjer i de andre partiene som sliter som i MDG, kan jeg godt fortelle årsaken til faneflukten.

Oslos tidligere ordfører, Fabian Stang (H), sa i sin tid at MDG var som en melon; grønn utenpå og røde inni. Jeg var ikke enig med ham da, men nå har jeg begynt å skjønne hva han mener. Fra å ha sagt seg usvikelig blokkuavhengig, opptrer de folkevalgte nå som flittige AP-lakeier. Hvis jeg hadde villet ha AP-politikk, så hadde jeg stemt på Arbeiderpartiet. Hva jeg absolutt ikke vil ha, er profesjonelle hestehandlere som er i ferd med å selge alle prinsipper for noen få hundre meter med sykkelvei.

For Oslos del gjelder det nedbyggingen av Ekebergsletta. MDG var i mot, men skiftet mening for å kunne få mer politisk «makt». Dernest rasering av småhusbebyggelse og videre fortetting av Oslo. Da jeg meldte meg inn i MDG, ble det sagt at ikke alle kan bo i Oslo. Vi har plass nok utenfor hovedstaden – og med effektiv kollektivtransport blir ikke reisen inn til Oslo særlig lenger enn en trikketur fra en endeholdeplass inn til Oslo sentrum. Nå er det imidlertid asfalt og betong som gjelder, helt i tråd med Aps tradisjonelle raseringspolitikk. Jf Enerhaugen og det engelske kvartal.

Dråpen, som har fått mitt eget beger til å flyte over, er MDGs uvilje mot å definere de rumenske tiggerne som kriminelle, når de camper ulovlig i Ekebergsråningen, et område som er definert som naturreservat. Forsøpling og tilgrising her blir å anse som miljøkriminalitet. Fordi man synes synd på dem, skal de liksom kunne tillate seg nær sagt hva som helst, uten at det får konsekvenser. Hvordan kan man snakke i store ordelag om å redde regnskogen, når ens eget nærmiljø flyter over av søppel og ekskrementer?

Jeg bidro ved forrige valgkamp, bl a ved å stå på stand og overtale mine medborgere til å stemme på de grønne. Det tør jeg ikke gjøre ved kommende valg, selv om det er et stortingsvalg og ikke kommunevalg. Jeg tør nemlig ikke se folk i øynene, fordi jeg uten å vite det selv løy dem rett i fleisen. I mine øyne har MDG kompromisset bort stort sett alt som gjorde dem til et grønt og blokkuavhengig parti. Derfor vet jeg ikke om jeg tør å stemme på dem ved høstens stortingsvalg. Hva om Ap vinner og MDG går inn i et samarbeid med dem? I kommunevalget førte det til eiendomsskatt. Da blir det vel en gjeninnføring av arveavgiften, selv om MDG er prinsipielt i mot?

Hvis norsk politikk utelukkende skal være en karrierevei for maktkåte individer, der alle prinsipper skal kunne fravikes til fordel for personlig lønn, prestisje og en følelse av å ha innflytelse, takker jeg for meg og har full forståelse for at andre gjør det samme. Det fremmer imidlertid ikke et fungerende demokrati. Kanskje er det derfor på tide å kvitte oss med den tradisjonelle partipolitikken og heller legge alle viktige avgjørelser ut for folkevalg, f eks via en egen app på pc og smarttelefon? Da unngår vi at stemmene våre blir solgt for en liten taburett ved Kongens bord.

marita.synnestvedt@gmail.com