Flying away on her Broomstick

På et familiehotell i Kroatia var jeg nylig utsatt for følgende: Badevakten kjeftet mitt Barnebarn huden full for å bruke vannskliene mens de var avstengt. Greit nok. Dagen etter satt selvsamme Badevakt og sludret med en engelsk dame, hvis partner og barn holdt på med vannskliene mens de var avstengt.

Da jeg påpekte forholdet – forskjellsbehandling – overfor Badevakten, ba hun umiddelbart «forbryterne» om å stoppe. Hvilket fikk det engelske paret til å begynne å kjefte på meg, ikke på henne. Badevakten selv holdt kjeft.

Dagen etter satt Badevakten nok en gang og sludret med selvsamme engelske par, idet jeg ankom bassengområdet. Jeg hørte svakt enkelte ord som blant annet «witch», et visst tilløp til blikking og peking, men lot meg ikke affisere av det. Jeg var mer opptatt av å gjete Barnebarnet. Da vi reiste oss for å gå, begynte det engelske paret å synge «she is flying away on her broomstick» relativt høyt. Nå var det ingen tvil om hvem teksten var myntet på. Badevakten holdt fremdeles kjeft. Den engelske mannen gav meg sågar en ironisk ment kameratslig hilsen, hvilken jeg repliserte ved å snu ryggen til og vise et høyt hevet djeveltegn – mens jeg nonchalant skred ut av bassengområdet og muligens ut av det engelske parets Top Ten Wierdests for den dagen.

Barnet, som ikke hadde vært til stede, mente at dette var regelrett mobbing. Hun ville ikke ha latt Badevakten slippe like billig unna som jeg gjorde. Selv om hennes Barn – mitt Barnebarn – ikke hadde tilstrekkelige språkkunnskaper til å skjønne hva som forgikk. Når sant skal sies, har ikke jeg det minste imot å være «den som står alene» – det har jeg gjort mesteparten av mitt liv – og jeg er blitt altfor gammel til å bli fornærmet av den grunn. Snarere tvert imot. Det engelske paret gav meg litt ekstra krydder i hverdagen, på et ellers totalt uspennende familiehotell.

Hvorfor skriver jeg i så fall om det? Jeg aner et generasjonsskille. Det var ikke så mye snakk om mobbing, da jeg vokste opp. Jeg tror ikke en gang det var et ord i det norske språk. Erting og plaging, ja visst, men ikke mobbing – som jeg personlig mener å betegne noe som går langt hinsides erting og små «pains in the ass».

Jeg ønsker ikke et samfunn som består av persilleblad, som knekker sammen bare noen puster på dem. Jeg vil heller bygge selvtilliten opp i ungene, slik at de lærer seg å heve seg over og ikke knekke sammen. I dagens samfunn fokuseres det veldig på hvor unike hver og en av oss er. Men den som er unik, trenger også en ryggrad til å bære egenarten og særpreget. Da må man også la være å omtale alt som «mobbing», selv om det bare var mer eller mindre uskyldig erting.

Å klage til hotellet på at Badevakten opptrådte uprofesjonelt, er en ganske annen sak. Det synes jeg man bør gjøre. Det var hun som burde tatt affære, for ikke å si latt være å forskjellsbehandle. Og det engelske Barnet, som hadde språkkunnskaper nok til å skjønne hva som foregikk, burde ikke få det inntrykket at man kan slippe unna med hvilken som helst oppførsel, dersom man bare er kompis nok med “overmakten”. Når det er sagt: Jeg tror ikke at vi vil finne Badevakten på samme hotell neste år.

marita.synnestvedt@gmail.com

 

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s