Skrivekløe

For tiden er jeg i ferd med å innhente meg, etter å ha “gått gravid” med et bokprosjekt i bortimot to år. I dette tilfellet nyttet det hverken med angrepille, abort eller senabort.  “Barnet” krevde å bli født. Nå ligger det på stellebordet, for å bli vasket og stelt, før møtet med en uforutsigbar omverden.

Det har vært en lang prosess. En ting er det følelsesmessige ved å skrive om personlige ting, få det til å bli noe mer allmenngyldig, når det i utgangspunktet er helt privat. Verre er det, når man ikke klarer å få det ut av hodet; det surrer og kverner, uansett hva man måtte holde på med. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har gått på autopilot eller svart i hytt og pine, når noen har prøvd å kommunisere med meg. Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg ha trodd at jeg var i ferd med å bli senil!

Jeg leste nylig i VG om krimforfatteren Unni Lindell, som ikke lenger bor sammen med ektefellen, lever på brødskiver og går i dvale fra oktober til april – alt fordi hun er for oppslukt med skrivingen. Uten øvrig sammenligning; jeg kjenner meg igjen. Jeg har dratt  alene sydover, bare for å komme unna alt og alle som kan dra fokus fra skrivingen. For meg minner det om besettelse, som umulig kan ha positiv effekt over tid. Jeg tenker på alt hva man velger bort; familie, venner, et sosialt liv. Selv mener Unni Lindell at hun ennå ikke har skrevet sin beste bok. jeg misunner henne virkelig ikke.

Selv skal jeg vokte meg vel for å havne i “uløkka” nok en gang. Hvis “Barnet” viser  seg  levedyktig  og klarer å stå på egne bein, skal jeg undervise det i engelsk. Men så er det stopp. Det er så mye mer jeg vil ha ut av livet enn å skrive bøker, som ikke en gang lønner seg, økonomisk sett. Bokhyllen er full av bøker, som fortjener å bli lest. Da tenker jeg ikke på det elektroniske biblioteket, men på bøker laget av papir, med og uten stive permer. Jeg begynner faktisk å bli tullerusk i hodet av å bare stirre på en skjerm.

Siden vi nærmer oss påske, vil jeg velge meg Peter Wessel Zapffes doktoravhandling fra 1941: “Om det tragiske” – juristens prosedyre mot Gud herren, når han fører menneskets sak, og fremmer dets krav overfor makthaveren om en rettferdig verdensorden (Pax). Alt mens vi venter på “Freak! Satan er veien til Sannheten og Livet”.

marita.synnestvedt@gmail.com

 

 

 

One comment

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out /  Change )

Google photo

You are commenting using your Google account. Log Out /  Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out /  Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out /  Change )

Connecting to %s

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.