I flere år har det vært tradisjon at norske politikere deltar i Pride-paraden. Det for å understreke og støtte at nesten “alt er love”. Jeg skriver nesten, fordi på samme måte som homofili var straffbart på 1970-tallet, er det fremdeles straffbart å besitte en sexdukke med barnlige trekk. Alt er med andre ord ikke lov, heller ikke når det på ingen måte går ut over andre.

Årets Oslo-parade går av stabelen den 22. juni, mest sannsynlig uten barne-og familieminister Kjell Inge Ropstad (Krf). Det fordi han er sterkt uenig i mange av sakene arrangøren (FRI) står for; fjerne sexkjøpsloven, åpne for surrogati og definere et tredje kjønn. Selv innen eget parti, som avgjort må ha vanskeligheter med å svelge mye av hva FRI står for, har Ropstad møtt motstand for sin uvilje mot å delta i paraden. De mener han bør gå, til tross for sin uenighet.

Etter mitt syn innebærer et slikt press alt hva FRI står for, nemlig retten til å være seg selv, uansett hvem man er. Den retten bør også innbefatte dem som mener at homofiles rettigheter har strukket seg altfor langt, sexkjøpsloven har kommet for å bli og at surrogati er kynisk utnyttelse av kvinner i fattige land. I stedet for å tvinge Ropstad til å gjøre noe som kanskje byr ham imot, bør vi beundre hans ærlighet og mot til å stå på sine standpunkter. Kun når vi vet hva noen står for, vil det være mulig til å overtale dem til å mene noe annet.

Det at man i det hele tatt vil ha med seg Krf-politikere i Pride-paraden er for meg ubegripelig. Kristelig folkeparti (Krf) representerer kristendom i norsk politikk. Selv om Den norske kirke er blitt så politisk korrekt som den kan få blitt – det som følge av mangeårig statlig undertrykkelse – er Bibelen det slett ikke. Her får både kvinner og homofile sitt pass påskrevet. Det tredje kjønn er et ikke-tema. I så måte er det en umulighet å være både FRI og kristen på samme tid. Ropstad har valgt det første. Det synes jeg andre skal respektere.

marita.synnestvedt@gmail.com