Jeg har tidligere hørt om binge drinking og binge eating, det at man drikker og spiser til man har fått mer enn nok, men i den senere tid er jeg også blitt introdusert for binge-watching; nemlig det å se alle episoder i en sesong på en gang, i stedet for å ta det noe mer pø om pø. I dette tilfellet dreide det seg sågar om alle episodene i åtte sesonger av Game of Thrones (GOT). Det sier noe om min kapasitet; jeg har aldri vært den som har spyttet i glasset eller gått raskt forbi kakefatet.

Selv om faren for overdose naturlig nok er stor, foretrekker jeg å gjøre det på denne måten. Det til tross for at jeg visste sånn omtrent hvordan stolleken endte. Når det går ett år mellom hver sesong, har i hvert fall jeg problemer med å huske hva som skjedde, i hvert fall detaljene, som gir små pekepinner til hvordan det hele kan og må ende. I motsetning til alle dem som ble skuffet over slutten, vil jeg påstå at det var den eneste mulige løsningen, i hvert fall om den skal gi mening for vår tid. Etter all den blodige volden vi har vært vitne til, føles det nok noe merkelig å velge den som hverken kan gå eller svinge et sverd til konge. På den annen side hadde krøplingen evnen til å se bakover i tid – og med det mulighet til å lære av sine forgjengeres feil. Vold avler vold – og i et demokratisk samfunn bør alle ha noe de skulle ha sagt.

Cersei’s død skapte også mye furore. Mange mente hun slapp altfor billig unna. Men hva skulle man egentlig gjøre med henne, når man nettopp har “vedtatt” ikke-vold som prinsipp? I en av de foregående sesongene sa Cersei’s bror og elsker (Jamie) at han ønsket å dø i sin elskedes armer. Det var med andre ord Jamie som ble tilstått et element av nåde, fordi han viste seg å være en ridderlig type, til tross for at han gjentatte ganger valgte feil side og selv var klar over at han gjorde det. Hva gjør man ikke for kjærligheten?

Selv om forfatteren av bokserien TV-serien bygger på (George RR Martin) er amerikansk, har jeg hele tiden sett for meg et kart over Storbritannia der handlingen utspiller seg. The Wall er den romerske keiser Hadrians mur, som han lot bygge for å holde de gærne skottene på avstand. Tradisjonelt har engelskmenn betraktet skotter for å være omtrent like usiviliserte som The Wildlings. Og skotter vil ha seg frabedt å bli styrt sørfra.

Personlig har jeg ikke heiet på noen av tronusurpatorene. Til det har de alle fremstått som altfor udemokratiske. Den gjennomgående mest sympatiske figuren var etter mitt syn Tyrion. Men han var da heller ikke noe kongsemne. Jeg har imidlertid kost meg med å se på flotte kostymer, romersk krigskunst og en anakronistisk (fantasy) europeisk middelalder. Med dagens digitale muligheter er det bare fantasien som står i veien for hva man kan gjenskape. I og med at jeg har hatt fantasy-litteratur som favorittsjanger siden ungdomstiden, ser jeg med glede frem til nye og tilsvarende storslagne serier. Inntil videre er jeg på slankekur.

marita.synnestvedt@gmail.com