For fire år siden var jeg med på å stemme MDG inn i Oslos bystyre. Det gjorde jeg i den tro at de ville være blokkuavhengige, slik de på forhånd hadde sagt at de ville være. Med begrepet “blokkuavhengighet” mener jeg at man ikke skal binde seg til en avtale, inngått med andre partier, slik som landets borgerlige regjering har gjort; en avtale som nå synes å krakelere på grunn av bompenger. I stedet innbilte jeg meg at MDG ville samarbeide med andre partier fra sak til sak, for å få gjennom sitt eget partiprogram. Er man enig med Frp i en sak, stemmer man for den. Det er ingenting som heter at man er prinsipielt imot Frp.

Slik fungerer tydeligvis ikke norsk politikk. Det gikk ikke lang tid før MDG hadde inngått samarbeid med Ap og SV. Det innebar bl a å gi avkall på full fredning av Ekebergsletta, hvilket var en av de viktigste grunnene, for midt vedkommende, til å stemme på MDG. Man kan trygt si at jeg ble sur.

Fire år senere har man heldigvis ikke kommet lenger med nedbyggingen av Ekebergsletta enn at det er blitt anlagt nok et par fotballbaner – området inngjerdes og naturgress blir byttet ut med miljøskadelig kunstgress – men i og rundt Oslo sentrum er det skjedd en hel masse. Ikke bare anlegges det fortløpende sykkelstier, også utenfor sentrum, men det er blitt så mye hyggeligere å være menneske og fotgjenger i Oslo sentrum. Gatene yrer av liv og regelmessige gratis arrangementer. Man kan sitte utendørs og hygge seg, uten å føle at man sitter på en parkeringsplass eller at bilene suser forbi. Der er satt ut planter, anlagt gress, bade- og lekeplasser. Fra å være en passe kjedelig by fremstår Oslo nå som superspennende.

Enkelte hevdet at Oslo ville oppleve en snarlig butikk, hvis det ble vanskelig å parkere i sentrum. Det har ikke skjedd. Tvert i mot har flere store motehus flyttet inn i sentrumsgatene rundt Steen & Strøm. Og selv om jeg personlig ikke har råd til å kjøpe rålekre sko fra Jimmy Choo, så er det en fornøyelse bare å beundre dem på avstand. En by har behov for noe mer enn uspennende kjedebutikker.

Hovedårsaken til at jeg i sin tid valgte å satse på MDG, var at jeg oppfattet dem som å ha den mest seriøse miljøpolitikken. Det er det ikke bare jeg som mener. Nylig meldte den tidligere SV-lederen, Erik Solheim, seg inn i MDG. Han har jobbet med miljø, både på nasjonalt og internasjonalt plan. Tidligere i år ble Røde Kors-president og Tidligere Generalinspektør i Hæren, Robert Mood, medlem av MDG. Jeg siterer VG, den 25.05.2019:

“I 2012 var Robert Mood sjef for FNs observatørstyrke i Syria. Der forteller han at det var analytikere som hevdet at klimaendringer bidro det sikkerhetspolitiske kaoset i landet der Den islamske staten (IS) oppstod. Det var så mange som hadde flyttet inn til de store byene på grunn av tørke og feilslåtte avlinger. Så man endret demografien i de store byene, noe som skapte en dynamikk som gjorde at inspirasjonen fra den arabiske vår tok av på en annen måte, sier han. Mood forteller at Pentagon i USA har brukt mange hundre årsverk på å studere sikkerhetspolitiske konsekvenser av klimaendringer. Hvis det blir så omfattende tørke, kan det bli så store endringer at deler av de lavere liggende områdene Nord-Afrika, Midtøsten, Asia blir ubeboelige. Da vil mennesker begynne å flytte på seg, sier Mood”.

Det som Mood er inne på, nemlig forflytning av store menneskemengder som følge av ubeboelige områder, er kanskje den mest nærliggende trusselen Europa står overfor. I den sammenheng synes jeg spørsmålet om hvor mye man skal betale for å passere en bom – eller om man skal sette opp eller fjerne bommer rundt om i distriktet – blir uinteressant. Riktignok står vi overfor et lokalvalg, men det er viktig å få frem mennesker som tenker globalt i viktige posisjoner. Det vil også komme oss til gode på et lokalt plan. I 2015 sa jeg at jeg at jeg ønsket å kunne se barnebarnet i øynene og si at jeg prioriterte hans fremtid, fremfor å suse gratis gjennom bomringen. Det står jeg fortsatt ved. Godt valg!

marita.synnestvedt@gmail.com