Når det er snakk om religion, blir det ofte påpekt at man skal ha respekt for hverandres livssyn, som om det å erklære seg for personlig kristen skulle være en bragd i seg selv. Ingen religion, som forfekter eksistensen av overnaturlige vesener, burde fortjene noens respekt. De formidler menneskeskapte myter og fantasier, som ikke lar seg forene med empiri og vitenskap. På samme måte burde heller ikke mennesker, som på tross av bedre vitende, likevel tror på tryllekunster og hellige spøkelser, fortjene respekt for sin religiøse tro. Da kan man like gjerne forlange respekt for J. K. Rowling og hennes Harry Potter-univers.

Min mormor hadde derimot gjort seg fortjent til allmen respekt. Ikke fordi hun var religiøs, men fordi hun i hele sin yrkeskarriere jobbet som distriktsjordmor i Nord-Norge. I all slags vær måtte hun ta seg frem til kvinner som skulle føde. Hun fortalte dem om betydningen av god hygiene og bruk av prevensjonsmidler. Da min mormor døde, i en alder av 97 år, var kirken fullsatt av mennesker som var møtt opp for å vise henne sin siste respekt.

For noen år tilbake var det fra muslimsk hold et visst press på norske myndigheter for å få lovfestet såkalt respekt for islam. I dette lå at det ville bli ulovlig å kritisere eller karikere profeten Muhammed. Heldigvis viste respekten for ytringsfrihet seg å være sterkere enn respekt for nye religioner. Men i min konspiratoriske tenkning ser jeg regjeringens handlingsplan mot muslimhat som et nytt snedig anslag på veien mot å kreve respekt for islam. For når går min forakt for islam over til å bli oppfattet som hat?

Jeg har ingen respekt for systemer, ideologier, religioner eller personer som ønsker å legge begrensninger på min demokratiske frihet, hverken som samfunnsborger, kvinne, ateist eller satanist. I norsk sammenheng ser jeg i så måte på islam som en større trussel enn andre religioner, herunder kristendom, som tross alt har gjennomsyret Norge i mer enn tusen år. Det fordi islam, i alle de landende der islam er offisiell religion, viser seg som udemokratisk, kvinnefiendtlig og homofob. Jeg ønsker ikke at den slags tankegods skal få påvirkning på det norske samfunn. Jeg vil at samfunnet skal være sekulært, religion skal være en privatsak.

Det er imidlertid forskjell på respekt og alminnelig høflighet. Det første må man ha gjort seg fortjent til, mens alminnelig høflighet er regler for hvordan man bør omgås hverandre i sosiale sammenhenger. Når muslimske kvinner nekter å håndhilse på menn, selv om de strekker ut en hånd, vil jeg betrakte det som særdeles uhøflig. Det samme når muslimske menn nekter å ta meg i hånden, selv om jeg er sjefen deres, bare fordi jeg er kvinne. Man kan kimse av det og si at håndhilsing ikke betyr så mye, men jo mer vi viker på våre vel etablerte norske skikker, desto mer vil slike uskikker bre om seg.

I stedet for å lage en handlingsplan mot muslimhat, burde regjeringen heller lage en handlingsplan for kritisk tenkning. Kunnskap har mye mer for seg enn føleri. Enn videre burde norske myndigheter gjøre det samme vis a vis islam og moskeer som de har gjort med kristendommen og Den norske kirke; det vil si åpne opp for full likestilling mellom alle kjønn og seksuelle identiteter. Målsettingen bør være at minst 50 prosent av alle imamer skal være kvinner. Det bør også være et krav at imamene skal snakke norsk, slik at alle kan få med seg budskapet. Det er flere hundre år siden norske prester messet på latin og de færreste i menigheten forstod hva han preket om. Det vil i så fall være en handlingsplan det står respekt av.

marita.synnestvedt@gmail.com